Det å bli sett og bekreftet hører med til livets dypeste behov. Der lengselen etter anerkjennelse og bekreftelse møter et gjensvar, legges grunnlaget for arbeidsglede, trygghet og mening. Denne lengselen vil nok variere i intensitet og styrke i livets ulike faser, men faller aldri bort. Bekreftelsesbehovet er derfor noe som forener og binder oss mennesker sammen uavhengig av alder og sosiale posisjon. Gjennom andres verdsettelse får vi hjelp til å verdsette oss selv. Gjennom andres fastholdelse hjelpes vi å fastholde oss selv. Dette er likevel ikke hele bildet.
Anerkjennelsen er som en gave, den kan gis, men den kan også holdes tilbake. Behovet for anerkjennelse gjør oss på den måten sårbare. En gave er ikke noe vi selv rår over eller har kontroll på, den kan kun gis oss av en annen. Sårbarheten er således knyttet til at vi på de fleste områder i livet er utlevert til andre menneskers vurderinger og oppfattelse av hvem vi er og hva vi gjør. Den dypeste bekreftelse vi trenger, og som samtidig er en av de viktigste gavene vi kan få, kan vi aldri gi oss selv. Enten vi liker det eller ikke er vi da avhengig av hverandre. Selv hvor mye vi kan slå oss selv på
skulderen eller tenke godt om oss selv, det er i fellesskapet med andre at den viktigste kilden til livsglede og arbeidsglede ligger gjemt. Elsk-deg-selv-tankningen er nærmest verdiløs om en ikke i tillegg også er elsket av andre. Jeg fødes biologisk som resultat av kjærligheten mellom mann og kvinne. På samme måte fødes jeg sosiale ved at mennesker fastholder og anerkjenner meg i kjærlighet og omsorg.
De dager der anerkjennelse uteblir, dager da ingen verdsetter vår innsats, kan fort bli svært så grå og tunge. Hvem av oss har ikke kjent på den vonde følelsen i tider der en har noe viktig å si, men ingen vil høre? Skuffelse og avmakt vil spores i slike situasjoner. Følelsen av å være avvist, oversett og ikke tatt på alvor virker på den måten oppløsende på eget selvbilde. Manglende bekreftelse fra mennesker vi har respekt for eller venter noe godt fra, kan fort oppleves som avvisning.
Lengsel etter bekreftelse har på den måten sine mørkere sider. Både i det offentlige og private rom pågår det en heftig kamp om andres anerkjennelse, gunst og oppmerksomhet. Denne kampen kan gi grobunn for konflikt, misunnelse og strid. Det er utrolig hvor langt man kan strekke seg med andres anerkjennelse i ryggen. Og motsatt, dersom denne støtten og anerkjennelsen uteblir vil selv den minste oppgave oppleves som et ork. Det er i mange tilfeller ikke oppgavene eller utfordringene i seg selv som gjør det vanskelig for oss i livet, men heller fraværet av bekreftelse fra menneskene og miljøet rundt oss.
Når vi på denne måten kjenner hvor avgjørende aksept og bekreftelse er for vårt eget liv, bør det anspore oss til en ny type raushet. En raushet der vi med rund hånd gir den samme bekreftelsen til andre, som vi
selv lengter etter å få. Her gjelder virkelig uttrykket; det er ved å gi, at du får. Ingen bonde kan regne med en god og frodig avling når høste kommer, dersom den samme bonden har vært gjerrig på såkorn om våren. Slik er det vel også for våre egne liv. Håpet er at solen har snudd, snart kommer våren.Tiden inn til så gode ord og anerkjennelse, særlig steder det det tidligere har vært lite sådd.
Tusen takk for påminninga og innspel til ettertanke!
Utfordrande oppgåver er ikkje så krevjande med støtte og anerkjenning. Ja, ved å gi, får ein! Likevel er det dessverre av og til vanskeleg å gi fordi mottakaren vegrar seg for å ta i mot. Det er ekstra vondt i møte med barn i småskulealder som har så få erfaringar med anerkjenning. Så alt for mange gonger er dei blitt avvist eller oversett og då er det tryggast å halda andre på avstand slik at dei ikkje blir såra igjen.
Takk og pris for alle gode personar eg møter i kvardagen som gir meg støtte og anerkjenning slik at eg stadig har såkorn på lager 🙂
Dypest sett er det å bli sett det vi søker å oppnå, så er det forskjell på hva som skal til før vi opplever å bli sett (få anerkjennesle) og hvor ofte vi trenger bekreftelser. Det er vel her selvtillitten kommer inn i bildet. En med god selvtillit trenger sjeldnere bekreftelser enn de som har god selvtillit.
En flott blogg du har med gode temaer!
Du har en utrolig flott blogg Paul Otto, og disse fredags kommentarene du legger ut gir anledning til å stoppe litt opp og reflektere over viktige tema. Jeg vil anerkjenne måten du fremlegger og filosoferer rundt disse temaene. Ser frem til å lese mer på bloggen din !
Interessant post. 🙂 Viktig poeng at vi bør være rause med vår oppmerksomhet og vår uttalte aksept av hverandre. Jeg stusser allikevel litt på noe av det du skriver. Jeg tror du har rett i at svært mange mennesker i vår kultur føler et dypt behov for anerkjennelse og ros fra omverdenen. For et par år siden ville jeg nikke gjenkjennende til alt du skriver. Skal man for eksempel være leder i en bedrift, så er det veldig viktig å ha en viss bevissthet rundt dette; altså hvordan folk flest faktisk fungerer. Slik kan man nok manipulere med en del mennesker slik at de strekker seg litt lenger for bedriften osv .
Jeg tror derimot at dette opplevde behovet i mennesket til en viss grad ikke er et naturlig og medfødt behov, men noe som plantes i mennesket gjennom oppdragelsen. For behovet er jo egentlig ikke å roses og anerkjennes? Jeg tror det grunnleggende behovet er kjærlighet, å føle seg velkommen og akseptert i en verden som kan oppleves fremmed og «truende». Det har vært allment akseptert at man kan spille på disse strengene for å oppnå et visst resultat i barneoppdragelsen. Dessverre viser det seg også å ikke være særlig gunstig for utviklingen av selvbilde og psyken til mennesket. Man trenger ikke filosofere særlig lenge for å oppdage en hel rekke potensielle negative konsekvenser det vil kunne ha å gjøre et menneske altfor avhengig av ytre motivasjon eller ytre bekreftelse på sitt eget menneskeverd.
Hva vil kunne skje dersom et menneske opplever å bli møtt med ubetinget aksept og kjærlighet fra det kommer inn i denne verden? Er det da nærliggende å tro at vedkommende vil bli en giddasløs slask som aldri vil gjøre et dags ærlig arbeid, eller kanskje bare en selvopptatt narcisisst? Det er mye som tyder på det motsatte. For kjærlighet og aksept er noe ganske annet enn ros og anerkjennelse. Å være i ett med et annet menneske som man kan slappe totalt av sammen med uten å prestere noe som helst, og føle seg avslappet og trygg, er noe ganske annet enn å motta trampeklapp og stående ovasjoner fra ukjente mennesker. Den forskjellen kan man også gjøre når man oppdrar et barn.
Dersom man lykkes i å skape et slikt grunnleggende selvverd i et ungt menneske, vil det ikke i like stor grad ha denne svakheten for andres vurderinger. I hele seg vil mennesket føle seg velkomment og akseptert i verden. Vi kan si at selvfølelsen er god. Om man senere mottar skryt og positive tilbakemeldinger kan det gjøre godt for selvtilliten, man kan føle seg flink og dyktig. Men hvis vi gjennom livet lar ytre oppmuntring være vårt brenselstoff som vi er avhengig av, er det klart at vi må gå på sparebluss.
At anerkjennelse kun kan gis av en annen… Hvem er da denne annen som har såpass overskudd at han kan gi denne gaven, hvis han da ikke finner en kilde hos seg selv? Hvordan skal jeg få andre til å elske meg hvis jeg ikke elsker meg selv betingelsesløst, og tør å være den gode personen jeg innerst inne er? Hva om man heller kan signalisere til andre mennesker at jeg ser deg, med dine feil og din imperfeksjon, og jeg gjenkjenner meg selv i den? Vi snubler oss gjennom livet sammen, og det er helt OK.
Ros kan føles godt. Men det kan også føles vondt for de som fanger opp at den ikke er oppriktig. Hvordan vil det være for en lærer eller en leder det øyeblikket den undersåtte oppdager at rosen kun brukes for å oppnå resultater? Hva vil skje med relasjonen, med følelsen av respekt og oppriktighet? Og – med rosen medfølger også følelsen av å bli vurdert. Dette er en følelse som er særlig konstruktiv i personlige relasjoner. Mennesket har i mine øyne først og fremst et behov for å få utføre sine nødvendige oppgaver og bare _være_, og vil oppleve det ubehagelig om andre stadig kommer med kommentarer til hvordan man ser ut, oppfører seg og presterer. Hvilke tanker har man om menneskets medfødte natur? Det er klart at vi alle har behov for en viss grad av feedback fra andre mennesker, slik at vi ikke går rundt og bare gjør en helt meningsløse ting eller ting som er til bry for andre hele tiden..
Og sammenlignet med å skjelle ut og stadig komme med negative kommentarer til andre mennesker, så er jo rosen og anerkjenneslen et steg opp. 🙂 Men jeg tror ikke dette har vist seg som en vidunderkur som får mennesket til å oppføre seg moralsk riktig og yte maksimalt på alle områder.
Albert Einstein sa at «if people are good only because they fear punishment and hope for reward, then we are a sorry lot indeed». Det samme gjelder for bekreftelsen – den er ikke og bør ikke være et overordet mål. Et sunt utviklet menneske med grunnleggende tro på sin egen verdi kan elske seg selv og elske andre betingelsesløst, og uten behov for å bli hyllet av noen andre. Det vil også ha et unikt potensiale for å utføre noe betydningsfullt for samfunnet uten å risikere å bli oppslikt av sitt eget ego og andre manipulasjon og korrupsjon. Og det er vel kanskje helst det verden trenger? What the world needs now is love sweet love… 🙂
Hei Zuna!
Du setter fingeren på viktige aspekter. Bekreftelse og anerkjennelse har også sine skyggesider. Skal ta for meg noen av de aspektene i mitt kommende innlegg førstkommende fredag. Ellers har jeg drøftet noen av dine innvendinger i min bok Klokt lederskap fra 2009.
Ellers takk for grundig og innsiktsfull respons!