Spontanitet, det å kunne ta initiativ, er noe av menneskets adelsmerke. Et samfunn eller system som ikke tåler den spontane livsytring eller de frie initiativ, tåler i det lange løp ikke mennesket selv. Spontanitetens livsvilkår er en lakmustest på menneskets livsvilkår.
En lærer fortalte meg nylig at han skulle levere inn en detaljert plan for læringsmål for hver dag helt frem til midten av januar neste år. Dette skulle trolig fungere som en garanti på at elevene i januar hadde lært det som stod i fagplanen. I lys av tidens krav om testing og måling er dette sikkert et godt budskap og et uttrykk for en skole på riktig vei inn i fremtiden. Dette virket langt fra beroligende på meg, heller tvert om skremmende, ikke minst i lys av den spontane livsytring som her opptar oss.
Troen på detaljstyringens velsignelse gjør elevenes undring, deres innfall og utfall, deres spontanitet og ulike initiativ, til en trussel mot systemet. Elevene, i all sin ulikhet og mangfoldighet, blir rusk i maskineriet. De må derfor temmes, dempes eller passiviseres slik at planene kan gjennomføres i henhold til det oppsatte programmet. Men det er ikke bare elevene som er problemet her, selve livet utenfor skolen blir en kilde til uro og frustrasjon. Hvilken skade kan ikke uforutsette hendelser i samfunn og kultur føre med seg at plagsom støy inn i det oppsatte planverket? Eller hva med enkeltelevers egne små liv? Hva skade kan ikke opplevelser og spørsmål som eleven tar med seg inn i klasserommet, ødelegge for måloppnåelsen? Fint at du er engasjert og spontan, men kan du ikke vente med det til etter januar, slik at vi kommer gjennom den oppsatte undervisningen?
Mens livet elles utfolder, vokser og trives i samspill med sine omgivelser, må skolen derimot lukke seg inne i sin egen lyd, lys og lukttette osteklokke. Bare på den måten kan fremskritt og utvikling sikres. Livet selv truer skolen, det samme livet som skolen skal hjelpe elevene til å mestre.
En annen lærer, denne gang fra England, fortalte at mens to representanter fra utdanningsdirektoratet var på uanmeldt besøk i et klasserom, var det en av elevene som hadde opplevd at nabohuset brant ned samme
natten. Eleven var rystet over opplevelsen og hadde behov for å fortelle, men også å få en spontan respons fra lærer og medelever. Det fikk eleven. Det oppstod en lang og spennende samtale om hvor skjørt livet egentlig er. Ved dagens slutt følte læreren seg trygg på at evalueringen fra systems folk nok ikke skulle bli så verst. Der tok han skammelig feil. Utfallet av rapporten var at hans undervisning ble underkjent. Begrunnelsen: Han hadde spontant latt seg rive med av en enkelt elevs fortelling om noe som ikke angikk faget og dets planer og som derfor var i strid med det oppsatte målet for læring.
Spontanitet er risikabelt. Det kan lede en på avveier, men uten en bevisst åpenhet for denne risikoen er det langt større verdier som står på spill. Kampen for det frie initiativ og den spontane livsytring, også i skolen, er en kamp for humanitet og menneskeverd.
Hei! Kristine fra VG her. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, kanskje poster jeg det på Facebook http://www.facebook.com/lesernesvg og twitter http://twitter.com/lesernesvg også 🙂
Et meget godt og treffende innlegg. Dessverre har dette planhysteriet tatt fullstendig av. Og det er ikke først og fremst den nasjonale læreplanen sin skyld. Kunnskapsmålene favner mye bredere enn de lokale planene som ofte er påtvunget lærerne av kommunale skolebyråkrater som kanskje aldri har satt sine ben i et klasserom siden deres egen elevtid. Det har blitt en panikkartet angst for ikke å kunne dokumentere læring ned til den minste detalj. Derfor blir tester og prøver innrettet mot det som er enkelt å måle ved tester, og de læreplanmålene som krever refleksjon, dannelse, kreativitet med mer, blir satt til side fordi de ikke kan måles med en 40 minutters prøve. Faglig gode lærære bør motsette seg de detaljstyrte lokale læreplanene ved å stille spørsmål om den faglige begrunnelsen for dette testregimet. De færreste kommunale skolebyråkrater har så god innsikt i Kunnskapsløftet at de kan gi en troverdig begrunnelse av sin egen praksis.
Først og fremst hva er spontanitet og fri vilje? Noe som man bare plutselig gjør uoppfordret? I så tilfelle kan ikke jeg stå inne for at jeg kan lykkes i å gi elever dette. Spesielt ikke mellom klokken 10- 11.00,pluss et aldri så lite friminutt. Flåsete sagt; alt påvirker. Har du ikke sanser som hele tiden stimuleres og som du handler i forhold til da?
Hvordan lager man spontane barn, er kanskje et reelt spørsmål? Samme som man kan spørre seg hvordan man lager mattegenier.
Jeg syns nå det er dumt at unger skal gå på skolen å være spontane og uoppfordrede; det kan de ta på fritiden. Tendensen er nå at de blir sittende foran pc/tv på fritida, så her må man kanskje ha et opplegg for spontanitet og fri vilje?
Fordelen med litt planstyringer og målsetninger, er at man kan måle en fremgang og tilpasse læringen til den enkelte. Dette er et stort ansvar, med kritikere i kø som fra dag en sier «nei, dette virker ikke». En kjempefordel for eleven er å prøve noe, evaluere det og fastslå om det virker eller ikke. Dette fordrer en planstyring og målformulering som sier at man skal kunnne det og det etter en viss tid. Da slipper man etter flere år å skylde på eleven at han ikke har fulgt med på skolen.
Dette var en interessant artikkel, men planstyring og målsetninger kan være en god hjelp i hverdagen for min del da jeg jobber i barnehagen. Vi har en barnehagelov og en rammeplan å forholde oss til, som inneholder gode og viktige momenter for at barnet i barnehagen skal få en god hverdag. Men denne skal foregå med forutsetning om barns medvirkning. Det må altså være rom for å følge barns intiativ og interesser, og dette finner jeg enklere hvis jeg først har en plan, så ikke hverdagen flyter uten «mål og mening» og at barna har et ord med i laget uten at de «tar over styringa». Eller i motsatt fall at jeg bestemmer alt, som igjen gjerne kan føre til mindre spontanitet og glede fordi engasjementen hos barna ikke er tatt med i betrakning. Jeg tror skolen kan ha mye å lære av barnehagen. Læring skal oppleves gøy og meningsfuldt.
ikke bare læring, men også dannelse og høflighet… Men det kan være slike målstyringer og planer føles mindre meningsfull når man har noen år på baken, da man gjerne kanskje er såpass trygg på sin læringsevne og sin rolle som rollemodell overfor barna at de vet at barna kommer ut av skolen med det de trenger av ballast for å komme seg videre? For meg er slike målsetninger og planer i hvert fall et godt hjelpemiddel, men så er jeg også en fersking 😉
Hyggelig – tror det er en tematikk som vi bør være oss bevisst på, så takk for ditt bidrag i så måte!
Det er helt greit med planer og læringsmål, men som læreren i England gjorde, man må ta høyde for eleven også. Det er ikke uten grunn at jeg mener vi burde ha et element av psykologisk utdannelse i lærerutdanningen. Digresjoner kan være gøy, og lærerikt. Vi lærer av mellommenneskelige relasjoner og funderinger, undringer også, ikke bare av læreboka.
Utdanningssystemet her i Norge er en stor vits. Impulsivitet er nøkkelen til å leve. Uten impulsivitet blir vi bare maskiner.
Innertier! Jeg har selv jobbet i IT-bransjen i mange år, og har sett hvordan ønsket om detaljstyring, måling og «fotfølging» legger en stadig større demper på kreativitet, smarte og gode løsninger.
Når man i tillegg vet at de mest suksessfulle bedrifter i verden legger tilrette med «lekerom», spontanitet og de frie tanker, er det absurd å se hvor stor troen på detaljstyring og daglig «måling» er.
Takk for kloke tankar, Paul Otto!
Dessverre lukkast eg av og til med å stenge meg inne i den tette «skuleosteklokka» mi. Ei utfordring for mange av oss som kvar dag arbeider med planar og mål i skulen er at me er så lydige mot det me får beskjed om å gjera. Eller er det mot det me trur me får beskjed om å gjera… Eg har kollegaer som nesten ikkje har tid til å vera mamma (og nokre få pappa) fordi det er så mange mål som både skal inn i ein plan, som skal undervisast i og det skal målast om måla er nådd.
Eg reknar ikkje med at du er ute etter ein planlaus skule der «me-ser-om-me-finn-på-noko-spontant»- tanken får råda (eg har vore borti det også!!!). Men det skjer mykje i løpet av ein skuledag eller eit skuleår for den del, som ikkje passar inn verken i plandokument eller i vurderingsdokument. Viktige hendignar og erfaringar som saman med det planlagde gjev livet større rikdom.
Fortsett å dela refleksjonane dine!!
Takk for fine refleksjoner,
Er til dels enig i det at man må ha en underordnet plan og detaljstyring i undervisningen. Men den må være underordnet, ikke over. Det jeg vil si er at man må tilpasse hver time alt ettersom det kommer. En god lærer etter min mening har god følelse for gruppedynamikk og kan tilpasse seg situasjoner.
Klart at det ikke blir læring av å diskutere brann i nabohuset. Ikke i den timen. Men hva skjer med elevene når man kan prate (av og til) om andre viktige ting… jo, elevene får tillit til læreren, mer respekt og anerkjennelse. Dette medfører i sin tur bedre klassemiljø og holdninger i neste time, som da kan brukes effektivt til faget.
God læring handler om gode relasjoner elev-lærer, og en lærer som kan utnytte spontanitet og gi rom for spontanitet vinner i lengden. Vi trives best sammen med mennesker, ikke med roboter 🙂
– Marcos
Lenge leve spontanitet sier nå bare jeg!
Mye insiktsfullt. Spontanitet (liksom empati, helhetstenkende og kreativitet bl a) sitter i høyre hjernhalven, og den er veeeeldig underutviklet hos mange i dagens samfunn 🙂
/Kristina (fra Sverige)
Gode Kristina!
Takk for din oppmuntrende response! Skal jobbe mer med spontanitetsbegrepet med tid og stunder, det er utrolig spennende!
Alt godt til deg, din tenkning og ditt arbeid!
Hilsen
PaulOtto