Kan dagen alt gikk galt og det du fryktet for, skjedde, være den viktigste dagen i ditt liv? Kan det mørkeste i livet være terskelen til noe nytt, noe bedre, noe rikere, noe du aldri før hadde tenkt eller drømt om? Finnes det et lys bare mørket kan hjelpe oss å se? Det virker som det finnes en slags krisens visdom i tilværelsen, en visdom om at slutten på det som var, kan være begynnelsen på noe nytt. En slik perspektivendring kan føre til at en forventet undergang forvandles til en overgang til noe bedre. Det å forstå krisen som håpets fødested, et sted der livet kan ta en ny vending, vil kunne gi oss styrke til å gå videre, også de dagene da livet oppleves som sårest og vanskeligst.
I dette perspektivet ligger ingen underkjennelse av faren eller smerten som hefter ved enhver krise. Det er heller ingen quick-fix løsning fra dagens alternative livssynsmarked eller billig tenk-positivt– terapi fra populærpsykologiens bokhyller. Nei, dette er dyrekjøpte erfaringer fra menneskers møte med makter og krefter de selv ikke rår med. Søren Kierkegaard har sett dypere inn i dette enn de fleste. Han ser angsten som noe av menneskets adelsmerke. I angsten oppleves verden som flytende og foranderlig. Det faste og fortrøstningsfulle makter ikke lenger å holde oss fast. Lyset som tidligere gav innsyn og forståelse svekkes og gjør at veien videre forsvinner i mørket.
Men, og det er også menneskets håp, i dette ligger altså mulighetene. Siden verden ikke lenger er som den var, kan den bli til noe nytt, ja, endatil noe bedre enn det som var. Her ligger håpet for den enkelte og for fellesskapet. I det faste og stabile ligger ofte stor trygghet, men ikke nødvendigvis en frigjørende trygghet. Sikre former og strukturer kan like gjerne være former og strukturer som gjør en ufri, og som i all sin trygghet hemmer selve livet. Først når grunnen vi står på vakler og slår sprekker, først da kan frihetens lys strømme gjennom livets rifter og brister.
Krisetid som frigjøringstid er da også noe av kjernen i den forstående påskefeiringen. Her går veien til fornyet glede og frihet gjennom noen av livets mørkeste veistrekninger. Her er mørket på langfredag utgangspunkt for jubelen som bryter frem påskemorgen. Jubelen over at livet har tatt en ny vending, at nye muligheter nå har åpnet seg.
Derfor skal vi kanskje ikke være så redde neste gang vi hører at det knaker og braker i livets store sammenføyninger, neste gang mørket legger seg over våre liv og vi ikke lenger vet verken ut eller inn. Kanskje skal vi da i spenning være våkne for det nye, det som på en underlig måte kan åpne for større muligheter enn noen gang. Sorgen og smertens kraft kan bevege våre liv og føre oss inn sammenhenger vi før ikke viste fantes, eller for å sitere Olav H. Hauge, føre oss ”inn på ein våg me ikkje har visst um”.
Det er noe av denne krisens visdom den kommende uke på ny vil gi oss et hint om. Et glimt inn i et mysterium som aldri slutter å fascinere og tiltrekke. Undringen over dette mysterium har hos sårbare mennesker skapt den rikeste kunst og den vakreste musikk som noen gang er laget. Men da igjen, den forløsende kraften lå da ikke alltid i tryggheten, gleden eller skjønnheten, men like gjerne i dets motstykke, i sorgen, mørkeret og smerten. Der, i krisens stund, skaptes det beste og det edleste, det som fortsatt kan berike og gi livet mening og innhold.
God påske, når den tid kommer.
