Choose life. Choose a job. Choose a career. Choose a family, Choose a fucking big television, Choose washing machines, cars, compact disc players, and electrical tin openers […] Choose good health, low cholesterol and dental insurance. Choose fixed-interest mortgage repayments. Choose a starter home. Choose your friends […].

Det er ikke bare Renton, hovedpersonen i filmen Trainspotting, som tynges under de mange valg. Det er mange der ute som kjenner trykker nå om dagen. Kanskje du kjenner det selv også? At du blir sur, irritabel og ubehagelig i tider med mange beslutninger? At du klarer å motstå mange fristelser i løpet av dagen, bare for å gå på en kjempesmell om kvelden? At du spiser salat i kantinen, men smører tjukt på med rekesalat, spiser middagsrestene og tømmer chipsposen under den siste nyhetsoppdateringen? At du leser alle ”best i test” resultatene du finner på nettet, for så å ende opp med det dårligste kjøpet fordi du til slutt bare måtte gjøre et valg?

Den amerikanske sosialpsykologen Roy Baumeister har utviklet et eget navn på problemet, han kaller det decision fatigue, valg- eller beslutningstrøtthet. Hans poeng er at vi alle har en mental konto av en viss størrelse. For hver gang vi må gjøre et valg, stå imot en fristelse eller gjøre noe annet enn det vi i øyeblikket føler for, tappes kontoen. Det gjelder uansett om det er små eller store valg. Kortet trekkes hver gang. Den mentale energien pipler ut av de mange halvåpne kranene. Drypp, drypp, skal, skal ikke…

På den måten kan vi i valgets virkelig avgjørende øyeblikk være helt tomme for mental energi. I den situasjonen kan vi ende opp med å gjøre irrasjonell, impulsive og dumme valg, til tross for at vi ellers er svært så nøkterne og omtenksomme. Eller så velger vi ikke å velge i det hele tatt. Vi utsetter det hele til senere. Så tar vi det heller igjen.  Ikke nå. Skal se på det igjen i morgen, eller heller kanskje neste uke. Så  er det som vi abdiserer fra vårt eget liv. Vi larandre gjøre valgene for oss, lar andre styre våre liv. I vår ubesluttsomhet er vi et lett bytte for alle med klare og sterke meninger, for alle impulser og innfall vi til en hver tid får.

Det er denne utmattende og uthalende valgsituasjonen, der vi enten gjør dårlige valg eller der vi til slutt ikke tørr eller orker å gjøre valg i det hele tatt, som er noe av dette syndromets dypere problem. Dette gjelder enten vi agerer som privatpersoner eller som ledere. For ledere er dette da ekstra ille. Lederes dårlige beslutninger eller deres frykt for å sette foten ned og gjøre et valg, rammer da langt flere enn dem selv. Resultatet kan i det lange løp bli at for forakter oss selv, mister troen på at vi kan gjøre noe. Alle de utarmende valgøyeblikkene svekker vårt selvbilde og håpet om en bedre fremtid.

Hva skal en da gjøre? Vi må beskytte oss selv mot utarmende valgsituasjoner der vi ikke får satt foten ned. Min påstand er at et usikkert valg er bedre en intet valg. Vi må ta vare på den mentale kapasiteten vi har, slik at vi er på høyden når vi virkelig trenger den. Dermed er det kanskje bedre å trekke seg tilbake, søke ro og hvile, sove på det, for så i uthvilt og våken tilstand, gjøre det endelige valget. Blir valget feil, vel, så får vi begynne på nytt igjen. Legge det bak oss, strekke oss videre, men først stekke oss godt på sofaen.

Så kan en si: Greit nok det, men jeg må jo gjøre masse valg hele tiden. Ja, må du det? Kanskje er tiden inne til å delegere en del av valgene eller strukturere livet på en litt annen måte? Vi må ta ansvar for de valgene vi gjør. Derfor må vi organisere livet vårt slik at vi ikke hele tiden tvinges til å velge. Det er også et valg. Kanskje det viktigste. Når så de viktige valgene kommer, ja, så er vi klar. Da kan vi gjøre som Aristoteles anbefaler: Reflektere langsomt og handler raskt.