Tidens uro har mange ansikter. Til alt overmål har vi fått en egen bokhandel der den eneste boken nettopp er portugiseren Fernando Pessoas Uroens bok. I de aller fleste tilfeller blir uro oppfattet som noe negativt, noe som forstyrrer ro, orden og konsentrasjon. At det er slik, kan mange skriver under på, ikke minst i skolen. Uten å underslå uroens negative konsekvenser, kan det være grunn til å løfte frem noen andre og mer underkjente aspekter.  Uro signaliserer at det midt i alt vi streber etter eller søker å oppnå likevel forblir en rest tilbake, noe som ikke lar seg tilfredsstille, noe ubestemt, noe som ikke gir oss fred, noe som likevel skaper uro. Dette er aspekter også Finn Skårderud er opptatt av i sin bok Uro.

Dette urealiserte i det realiserte, det lille  som blir til overs i realiseringens øyeblikk, minner om et fenomen vi lett kan komme til å overse. Fraværet som ligger i det realisertes nærvær markerer samtidig en tomhet som kan fungere skapende. Tomheten i uroen kan åpen et rom for nytt håp, ny frihet, nye drømmer, nye lengsler. Det er ved dette fraværet at begjæret fortsatt kan overleve og bidra til å føre oss videre i livet. Uroen gjør at vi ikke kan slå oss helt til ro, den lokker på våre evner og våre krefter. Det navnløse savnet eller fraværet kaller på vår egen innsats. Det kreative og nyskapende har i denne tomheten, dette fraværet, et av sine viktigste føderom.

Selv om forsøket på å realisere drømmer eller fylle livets tomhet etterlater seg smerte, kan denne smerte dypest sett være noe som borger for det genuine ved det å være menneske. Om mennesket skulle falle til ro ved det som er vunnet, ved den frihet som er oppnådd, ved de kunstverk som alt er skapt, ville ikke da mennesket miste noe av seg selv og sin egenart? Hos Goethe blir denne uroen og streben selve kjernen i menneskelivet. Selv om Fausts streben har dype og tragiske undertoner, fastholdet Goethe at den som overskrider sine egne begrensinger er den som bærer fornyelsens krefter i seg.

Det jeg i en tidligere bok har kalt for seierens melankoli, altså den tristheten en kan oppleve selv på seierens dag, er derfor tvetydig. Ja, den er en kilde til uro, til tristhet og kanskje også til fortvilelse, men den kan samtidig også forstås som en gave. Den hindrer mennesket i å bli en ubevegelig monolitt, en steinstøtte som har stivnet og blitt seg selv nok. Derfor kan denne uroen, denne indre lidelsen, slik den franske tenkeren Julia Kristeva fremhever det, også sees på som et adelsmerke for humanitet og menneskelighet. Der er noe større enn det største som kan oppnås gjennom egen innsats. Det er en lengsel som overskrider selv den største menneskelig triumf. Et trestykke faller til ro i det det finner sin plass i byggverket, mennesket kan ikke på samme måten falle til ro. Mennesket er mer enn materie, det er mer enn de tingene som livet består av. Mennesket er urolig i bevegelse mot noe det ikke kjenner. I denne bevegelsen finner vi kjernen også i den religiøse lengselen, her skapes kunst og kultur, i denne lengselens tilstand utvikles tenkning og teknologi.

Denne rastløse uroen er gåtefull. Noen gang driver den mennesket til de beste og edleste gjerninger, andre ganger til det verste. Uroen er tvetydig. Lys og mørke, natt og dag, det gode og det onde, engelen og udyret er til stede i en uoversiktlig samtidighet. I dette området finner vi savn og lengsler som strekker seg utover en hver realisering.Det kan være at menneskets dypeste innsikter aldri vinnes uten erkjennelse av denne smerten midt i livet. Uroen og tristheten i seierens øyeblikk kan  tolkes som en vokstersmerte, et adelsmerke på menneskets storhet. Den forteller noe om at mennesket søker sin bestemmelse i noe utenfor seg selv og det en selv kan oppnå.

Uroen er i dette lyset tvetydig. Den er plagsom, men samtidig kan den være bærer av noe mer. Uro skal en derfor ikke dempe eller utrydde for en hver pris. Uroen kan være en symptombærer på en dypere og en mer grunnleggende lengsel enn den som kan behandles gjennom disiplinering og kontroll.