Ønsker alle mine lesere en god sommer med noen refleksjoner omkring feriens betydning for trøtte mennesker.
Tidens trøtthet er ubestemmelig. Den er ikke entydig et resultat av fysisk arbeid eller anstrengelser. Var den det, kunne søvn hjelpe, men selv søvnen synes å komme til kort. En ny dag er likevel ikke helt ny, den minner for mye om den gamle. Rester av nattens trøtthet trenger seg inn i dagens timer og dimmer dagslys og livslyst. Det er som natten bare motvillig slipper taket. Selv om samfunnet på alle måter er tilrettelagt for at det fysiske slitet skal være minst mulig, så er likevel mange slitne. Denne trøttheten lar seg ikke så enkelt definere. Kanskje det er noe av dette som gjør tidens trøtthet til noe ubehagelig og skremmende? En ting er å kunne kjenne velværet når trøttheten kommer sigende etter en lang dag med fysiske anstrengelser. Noe helt annet er det å kjenne den samme trøttheten etter en dag fri for alle anstrengelser. Det er som om de lette dagene har sin egen spesielle tyngde som trykker oss og gjør oss slitne. Og motsatt, det er som de slitsomme dagene har en egen merkelige letthet som løfter oss og gir oss hvile. 
Vi som konsumsamfunnets helter er trøtte. Det å fortære en hel klode er hardt arbeid, særlig når brorparten av dette arbeidet er fordelt på så få mennesker. Vårt forbruk er materialismens hjertemuskel. Hver og en av oss er en del av denne muskulaturen som daglig pumper en frisk strøm av kapital rundt i systemet. Det å være materialismens hjertemuskel er krevende, her finnes ingen forskjell på arbeid eller fritid. En slik muskel kan nemlig aldri hvile. En hvilende hjertemuskel er en død hjertemuskel. Derfor kan vi som lever under materialismens herredømme aldri unne oss noen hviledag. Vi er fanget i et system der vi er vår egen fangevokter og slavedriver.
Vi hamstrer hele tiden som om det lå en kald og hard vinter foran oss. Forskjellen mellom oss og den virkelige hamsteren er at det for oss aldri kommer noen vinter. Mens hamsteren en dag kjenner at vinteren er i anmarsj og derfor trekker seg tilbake til et rolig dvaleliv for å nyte det som er samlet, hamstrer vi bare videre. Trøtte tider minner oss om tapet av en tid der det fantes veksling mellom arbeid og hvile, mellom det å samle og det å nyte, mellom hverdag og fest. DumDum Boys tar tar det på kornet med uttrykket mandag hele året fra låten Splitter pine:
Mas, mas, mas over hele linja/ Mandag hele året,/ det er ingenting å le av/Men jeg kan ikke la være /Splitter pi – ine, Splitter pine/ Splitter pi – ine, Splitter pine //Jeg har fått nokk av rush trafikk /og sure passasjerer med vassent blikk/ å, Vi lever alle under pisken/ noe sier meg at jeg er helt klar for paradis/ som ligger på ryggen å velter meg å gliser /mens jeg synger på en salme..
Det paradoksale er at trøttheten på et punkt kan bli vår viktigste alliansepartner mot disse evinnelige mandagene. Trøttheten kommer sammenbruddet i forkjøpet, den bryter inn før vi bryter sammen. Det som opplevdes umulig og håpløst slipper gradvis taket, ikke fordi vi er så sterke, men nettopp fordi vi er svake og trøtte. Et barn som klamrer seg til en leke, selv om det tar barnets siste krefter, vil idet trøttheten og søvnen kommer sigende, automatisk løsne grepet. Grepet som klemmer oss løsner idet vi våger å legge oss på ryggen – uten mobil og pc. 
Vi skal på et punkt bare hilse trøttheten velkommen. Det er som trøttheten er gitt oss som et forsvar for vår menneskelighet ved at vi på et punkt må falle til ro. Dette opphever ikke ubehaget ved trøtthet, men det utvider perspektivet i retning av et håp om noe bedre. En skal derfor ikke fortvile over at en er sliten. Når trøttheten blir tatt på alvor og en gir etter for den, så ligger hvilen der med muligheter for nye krefter. Dette perspektivet kaster en strime av håp innover det som ellers kan oppleves som trøtte tider. Den som på denne måten gir seg hvilen i vold, kan stå opp til en ny dag, fornyet av en guddommelig hvil, nynnende på en salme i glede over at det likevel ikke er mandag hele året. Noe i kroppen min sier meg at jeg er helt klar for nettopp dette, å la meg overmanne av min egen trøtthet…
God sommer!
