Godt nytt år!
Et kunststykke vi må øve mer på i året som ligger foran oss er tilgivelsens kunst. Dette er den viktigste kunsten et menneske over hode kan øve seg på. Våre evner til å skape sterke og tillitsvekkende relasjoner, preget av kreativitet og livsglede, springer ut av et tilgivende sinnelag. Det tilgivende sinnelag åpner et rom for utprøving og feiling, korrigeringer og debatt, dristighet og nyskapning. I tilgivelsens rom fødes, nærs og fremmes det dypeste og beste i våre menneskelige fellesskaper. I dette rommet har alle skapende og byggende krefter sitt utspring.
Hvordan kan det forsvares å gi tilgivelsens kunst en slik særstilling blant alle livets viktige kunstformer? Noe av grunnen finner vi om vi vender oss til tilgivelsens motstykke; bitterhet, uforsonlighet og hat. Få ting virker mer oppløsende og ødeleggende i en familie eller i et arbeidsfellesskap enn bitre og uforsonlige holdninger. Slike holdninger gjør at evnen til dypere innsikt og gode refleksjon gradvis går tapt. Evnen til nyanseringer og innsiktsfulle vurderinger blir borte, en blir avstupet og overflatisk. Selv oppgående og dannede mennesker blir mer og mer barnslige, og da i ordets verste forstand.
Bitterhet og hat blinder og gjør en døv for de gode tingene mens en på den andre siden får utviklet et ekstremt syn og en ekstrem hørsel når det gjelder å fange opp alt det negative og alt som er galt. Det eneste en hører og ser er det som bekrefter at livet, og særlig enkelte andre mennesker, bare er urettferdige, udugelige og uttrivelige.
Som vi ser, ikke noe menneske eller fellesskap kan fremme det gode livet dersom bitterhet slår rot i hjerte og sinn. Heller ikke kan noe samfunn eller noen bedrift, ikke noe vennskap eller noen familie i lengden holde stand mot bitterhetens etsende kraft. Ikke uten grunn utgjør tilgivelse og forsoning den innerste kjernen av hva kristendom er for noe. Likevel, tilgivelse er ikke bare et lærespørsmål for spesielt fromme mennesker. Kristus har lært oss er at alle skapende og fremmende krefter til sjuende og sist er avhengig av tilgivelsens kunst.
Jeg har i julen nok en gang sett gjennom Francis Ford Coppolas mesterstykke Gudfaderen I,II og III. Disse tre filmene sammenfatter på mange måter kvintessensen i tilgivelsens kunst, eller skulle vi heller si, det tragiske når denne kunsten ikke lenger mestres. Filmene er en fortelling om familien Corleones lange reise mot sin egen oppløsning og undergang. I en familie der samhold og ære er kjerneverdiene, ser vi hvordan hevn og hat gradvis uthuler disse bærebjelkene i fellesskapet. Selv om Michael Corleone klamrer seg til overflaten, gjennomgår likevel hans indre verdier en tiltakende forråtnelsespross.
I et siste, dramatisk møte i klosterhagen på Sicilia får han av den gamle kardinalen muligheten til å skrifte sine synder, og ikke minst, bekjenne drapet på sin egen bror. Her er han på nytt i berøring med tilgivelsens dypeste grunn, en kraft som kunne satt en stopper for blodhevnen og hatets ødeleggende virkning. Men idet tilgivelsen kunne løse han fra det hele, er det som han likevel velger utilgivelsens vei, veien mot sin egen og familiens endelige oppløsning.
Hva er da kjernen i tilgivelsen? For den som er rammet vil tilgivelsen løse og frigjøre en fra ens indre impulser og lengsler etter gjengjeldelse og hevn. Dermed brytes slaveriet under bitterhetens alltid malende og kvernende understrøm. På den måten kan en også frigjøres fra den andres konstante nærvær i ens eget liv. Et lite bilde kan illustrere hva som ligger i dette:
Sett at du bor i et hus med utsikt over fjorden. En dag legger et stort og rustent skip til bryggen din og sperrer for den forfriskende utsikten. Skipet som ligger der gjør det umulig for deg å sette din egen båt på sjøen, slik at du kan få deg dine frigjørende og forfriskende seilturer. Du blir bare mer og mer fortvilt. Den svære, svarte båten hemmer hele ditt skapende og frie liv. Det er bare et lite problem i det hele. Trossen som holder skipet tilbake kan bare løses av en person, deg selv. Den dagen du kan gå ned på bryggen og løsne trossen fra pullerten er du fri. Da vil den svære holken seile ut av ditt liv og åpne verden på nytt. Det er tilgivelsens øyeblikk, det er tilgivelsens kunst
Dette kan høres lett ut, men er dessverre ikke det. Tilgivelse kan aldri bli en quick fix- sak, det vil for alltid bli en vanskelig kunstform. Noen har slike svære, hemmende og sperrende båter liggende til bryggen et helt liv, uten at de noen gang får seg til å løse fortøyningen. Det å løse slike trosser er derfor ”the state of art”. Det tar et helt liv å lære seg kunsten, og i tillegg, en må trene på det hver dag.
