Takknemlighet er sorgarbeid, sier den franske filosofen Comte-Sponville. Takknemlighet har en helbredende funksjon. Umiddelbart kan det være som om filosofen er på tynn is. Hvordan kan takknemlighet trekkes inn i bearbeidelse av sorg, uten at en dermed legger nye byrder på den sørgende? Det er dette ukens fredagskommentar ønsker å se nærmere på.

Citation du philosophe André Comte-Sponville au micro de Stéphan Bureau Photo : Radio-Canada

Nøkkelen til forståelsen av Comte-Sponvilles påstand, er den nære forbindelsen han ser mellom takknemlighet og hukommelse. Han trekker veksler på noen språklige nyanser som binder ettertanke og hukommelse sammen med takknemlighet. På tysk vil ordet die Dankbarkeit dekke vårt ord takknemlighet, og da med danke, takk, som sin kjerne. Videre har danke og denken, det å tenke og takke, en felles språklig forbindelse. Vi finner det samme slektskapet på engelsk mellom think og thank, noe vi også gjør på norsk mellom tenke og takke. Denne lille språklige omveien får frem et avgjørende element, takknemlighet forutsetter at det gode huskes og legges på minne. Den tyske sosiologen Georg Simmel er inne på noe av det sammen når han anvender begrepet «humanitetens moralske hukommelse». Ved at vi kan huske det gode, kan vi hente det frem igjen i tanken lenge etter den gode opplevelsen ble erfart eller at den gode gjerning ble gjort. Det motiverer og legger grunnlaget for et moralsk engasjement, en vilje til å gi det gode videre til andre.

Det gode i vår minnekrans, dette gledens ekko vi bærer med oss i vårt indre, får betydning i møte med sorgens og savnets mørke. Gjennom takknemlighet fastholdes minnet om det som en gang var, det vi en gang hadde, men som vi nå kanskje har mistet. Gjennom takkens ettertanke utvides bildet til også å omfatte de lyse og gode sidene ved livet, men uten å fortrenge, fornekte eller overskygge de mørke og vonde. Gjennom takkens ettertenksomme blikk, løftes øynene bort fra fraværet, bort fra det sorte, tomme hullet, bort fra det som i lengden tapper oss for krefter og livsmot. Blikket flyttes over på en annen del av vår virkelighet, like virkelig som sorgen, men som nå kan fylle oss med noe godt, midt i det som er ondt.

I dette samspillet mellom takk og ettertanke forsterkes relasjonene til verden og virkeligheten rundt oss. Vi føres for et øyeblikk ut av sorgens skygge, ut av isolasjon og ensomhet. Uten å fornekte sorgen, og uten å måtte piskes av dårlig samvittighet, kan vi likevel strekke oss mot det som er sant, skjønt og godt.

Smerten over tapet er der ennå, likevel rettes blikket mot det gode som også finnes. Vi er ikke fastlåst i et fravær, vi kan oppleve et nærvær i vårt eget og andres liv. Takknemlighet er en motkraft som på en skånsom og respektfull måte hjelper oss å bryte isolasjonen som sorgen så lett leder inn i. Sorgen skal og må få rom, men likevel uten å fylle hele rommet. Gjør den det, stenges vi inne. Da forsvinner vi også, vi blir borte for dem som er glad i oss og avhengig av oss i sitt liv. Det vil legge ny sorg til den gamle sorgen, ikke minst for de andre.

Jean-François Millet, L’Angelus du soir (1859)

Gjennom takknemlighet fastholdes vi selv og vår egen historie. Takknemligheten gir virkelighetsstatus til vårt eget liv. I fastholdelsen av det ytre, fastholdes vi også i det indre. Dermed bevisstgjøres vi byggesteinene, det fundamentet som utgjør bærekraften i vårt eget liv. Det gode i livet og de gode relasjonene får gyldighet og betydning over tid. Gjenklangen av det gode gir etterklang i bevisstheten. Når vi på den måten bæres av det gode, vil vi også selv kunne bære sorgen over det tapte, uten å selv å gå tapt. I dette lyset virker det som om Comte-Sponville har sine ord i behold.