Tiden trenger ikke mer flinkhet, men mer klokskap. Som oftest har de fleste mennesker kunnskap nok, spørsmålet er ofte mer hvordan en bruker den kunnskapen en har. I sammenhenger der ting går galt eller urett skjer, viser det seg gang på gang at det var den menneskelige dømmekraften eller den praktiske fornuften som sviktet. Et viktig spørsmål er da om klokskap eller praktisk fornuft kan læreres?  Vil de nye studentene som nå strømmer til sine nye studier bli klokere mennesker etter endt utdanning?

Siden klokskap etableres og har sin funksjon i bruddflater mellom det kontrollerbare og det uforutsette, må utdanningen om den skal være klokskapsdannende også utsette studenten for brud, overraskelse og uforutsette krav og utfordringer. Et pedagogisk system som ensidig gir det studenten forventer, som hele tiden ligger i forkant og tilrettelegger hele studiet ned til den miste detalj, er i sitt vesen kontraproduktivt når det gjelder å bidra til klokskap. Det vil tvert om være en utdannelse som fremmer avhengighet og setter studenten i en slags tillært hjelpeløshet i forhold til uforutsette hindringer og problemer. Det ligger ikke mye dannelse til frihet og kritisk etterprøving av kunnskapen i en slik pedantisk og standardisert pedagogiske tenkningen.

Videre, klokskap er forbundet med evnen til imaginasjon. Det skapende blikket må bli utfordret og oppøvd i møte med utfordrende oppgaver der løsningen ikke er gitt på forhånd. Til dette hører leken med som et viktig sted for læring og ny erkjennelse. Det er meget interessant at Gadamer i sin opus magnum Wahrheit und Methode bruker en stort antall sider på å vise lekens betydning i erkjennelsesprosessen. Spørsmålet er da hvor mye lek som finnes i høyere utdanning i vår tid? Hvor mye av kunst og litteratur er brukt i studier som økonomi, medisin, jus, enn si innenfor ingeniørutdanning og andre naturvitenskaplige studier? Hvordan stimuleres den kreative og skapende siden, den siden som ikke så lett lar seg kontrollere gjennom pensumrelaterte eksamener?

Kunsten og estetikkens rolle i høyere utdanning må introduseres som en viktig dannende faktor. Evnen til å se, til å tenke og til å forstå det som ennå ingen har sett, tenkt eller forstått, kan nettopp næres og forsterkes i omgang med kunstens ulike uttrykksformer. Slike egenskaper er ikke bare avgjørende for å kunne finne nye løsninger på kompliserte og krevende problemer, men også helt avgjørende for det moralske livet. Evnen til empati og medmenneskelighet, noe jeg vil tro alle høyere utdannede mennesker har bruk for, er nettopp knyttet til evnen til å forestille seg og ta på alvor andre menneskers livssituasjon.

Jeg frykter at høyere utdanning, der fremtidens eksperter og ledere i vårt samfunn skal formes, mangler det rom eller de former for læringsarenaer der denne ikke-regelstyrte og praktiske fornuften kan innøves og læres. Er dette en del av den faktiske situasjonen og ikke bare et utslag av mine fordommer, så trenger vi virkelig en videreføring av Dannelsesutvalgets sine vurderinger inn i den offentlige debatten. Saken er for viktig til at debatten og samtalen om disse tingene kan avta, tvert i mot. Siden det er vår egen og våre barns og barnebarns fremtid det er snakk om, må debatten videreføres. Fremtiden formes alt nå gjennom de studentene som i disse dager inntar universitetene og høgskolene over det gangske land.