Forpliktende avtaler eller forhold synes å bli stadig vanskeligere for både unge og voksne. Faste relasjoner truer frihet og nye muligheter. Gode opplevelser blir derfor problematiske, de kan nemlig hindre oss på veien videre. Det samme blir gode og trofaste mennesker. Skulle vi binde oss til noen av dem, vil vi gå glipp av enda mer spennende bekjentskaper i fremtiden. Derfor må gleden fortrenges i samme stund som den oppleves. Vi må dyrke glemsomheten slik at vi aldri blir hengende fast i nåtiden. Vi må dyrke misnøye og utakknemlighet samme hva vi får eller oppnår. Takknemlighet, glede og trofasthet er alle farlige sinnsstemninger som kan hefte og hemme oss på veien videre.
Et uttrykk fra Western-film sjangeren fanger poenget: ”Ei kvinne er ein lagnad verre enn dauen.” Skulle gleden ved en kvinne gjøre cowboyen fastboende, ville det være verre enn å dø. En fast relasjon ville forhindre realiseringen og opplevelsen av nye eventyr. Den rastløse og søkende cowboyen må alltid ri videre mot solnedgangen, uten noen gang å se seg tilbake.
Selv om cowboyfilmens glanstid er over, er det likevel mange cowboyer der ute. Dagens cowboygenerasjon har fått et litt mer fancy navn, nemlig the maybe attending generation. Den viktigste læresetningen for denne generasjonen er følgende: Klart-det-er-hyggelig-å-være-sammen-med-deg, men-skulle-det-dukke-opp-noe-mer-interessant-eller-et-litt-mer-interessant-menneske,-så-vil-jeg-forbeholde-meg-retten-til-å- dra-videre-med-en-gang.
Igjen, enhver glede må fortrenges straks den oppleves, nettopp for at den ikke skal hefte for neste prosjekt. Vi må derfor ikke fastholde eller selv bli fastholdt av noen eller noe. Vedvarende separasjon gjøres til selve livsprinsippet for menneskelig samhandling. Det triste er at prinsippet forutsetter fravær av fellesskap, sier sosiologen Zygmunt Bauman.
Relasjonsangsten gjør oss i det lange løp til meget ensomme mennesker, fremmedgjort fra alle, men mest fremmedgjort fra oss selv. Det er i relasjonene til andre mennesker at vår identitet og selvforståelse formes. Når ekte trofasthet og nærhet blir en trussel, så er det nettopp vårt eget selv, vår egen identitet som truer med å gå i oppløsning. Vi blir som en Don Juan, som en moderne Peer Gynt, uten kjerne, uten fasthet, uten karakter. Som maneter i sjøen drives vi hit eller dit, alt etter vær og vind.
Under denne flyktige overflaten lurer likevel fortvilelsen og lengselen etter noe annet, en lengsel etter å bli sett og elsket. Veien dit ligger underlig nok gjemt i det vi frykter mest, nemlig forpliktelse og fellesskap. Det en dag å kunne falle til ro, en dag stige ut av den rastløse og aldri hvilende runddansen, krever at vi våger å elske og ære andre mennesker på en forpliktende måte. Bare ved å elske vår neste kan vi befris fra den evige gjentagelse og den ustoppelige kverningen rundt oss selv og vårt eget begjær. Langs nestekjærlighetens vei vil vi også finne veien tilbake til oss selv og vår egen iboende menneskelighet. Men hvem kan vise oss veien dit i disse rastløse tider?
