Ondskapen på Utøya og i Oslo sentrum angriper vår forståelsesevne. Råskapen bryter med alle våre normale forstillinger og forventinger. Selv har jeg opplevd en slags mental og tankemessig nummenhet jeg knapt før har kjent. Møtet med ondskapen tapper for konstruktive og skapende krefter. Ondskapen begrenser seg ikke til den onde handlingen, den eser utover og trenger seg inn i kroppen, inn i ettertanken og nattens stille timer.

Den første tiden etter katastrofen ble en hver forsøk på å forstå eller forklare til aske i munnen. Etter som tiden går og litt mer distanse til det hele, kan det likevel være på sin plass med en første famlende refleksjon.

Det som i ettertankens lys slår meg ved ondskapen vi har møtt er dens råhet, men også dens bråhet. Vi ble rammet av noe ingen av oss så komme. Plutselig var han der. Før den 22/7 var det knapt noen som visste hvem Anders Behring Breivik var, plutselig er hans navn kjent over hele verden, enten som Brevik eller Breivik. Før 22/7 hadde familiene til de som ble drept i Regjeringskvartale og på Utøya forventninger og planer, plutselig var alt dette knust på den forferdeligste måte. Plutselig var vi alle rammet av en utenkelig terrorhandling.

Råheten og bråheten leder tankene til et aspekt ved Sørens Kierkegaard tenkning om ondskap. Han knytter ondskapen til det plutselige. Dette kan kanskje best forstås i kontrast til det gode. Det gode er det åpenbare, det som er synlig, åpent og tilgjengelig for en hver. Godheten er ikke skjult, den isolerer seg ikke, den er hele tiden i samtale med sine omgivelser. Den vil fellesskap og relasjon. På den måten er den forutsigbar og tillitsskapende, men også åpen for korreksjonens, rettledningens og veiledningens mulighet. Godheten snakker og den er tilsnakkende.  Godheten legger grunnlaget for et åpent og tillitsskapende fellesskap.

Mens det gode meddeler og åpenbarer seg, blir ondskapen ”brennende innet”, sier Kierkegaard. Noe av ondskapens vesen er altså at samtalen opphører. En blir brennende inne med ordene, en vil liksom ikke ut med språket. Språket blir stengt inne. Det som forener trekkes tilbake. På den måten skjer det en tiltagende isolering. Imens øker trykket på innsiden. Der inne går ordene opp i røyk.  Ordene som en brenner inne med gir næring til den indre flammen av hat og frustrasjon. Til slutt kan ikke det hele holdes tilbake lenger, plutselig smeller det.

Plutselig smeller det en bombe i Oslo sentrum. Plutselig drepes engasjerte og livsfrisk ungdom på Utøya. Plutselig går det opp for oss hvor grusomt livet kan være. Plutselig skjer det som ingen av oss noen gang kunne tro kunne skje.

Søren Kirkegaard ser dette plutselige som en rød tråd menneskets historie. Ondskapens råhet og bråhet, den plutselige tilstedeværelse har fulgt menneskene fra skapelsens morgen. Plutselig strekkes hånden ut for å forsyne seg av frukten på kunnskapens tre. Plutselig suser øksen gjennom luften og knuser Abels hode. I forkant av disse skjebnetunge øyeblikkene i menneskets historie finner vi det samme elementet – at mennesker blir brennende inne med det onde. Gud gir Kain anledning til å snakke om det som brenner på innsiden, om misunnelsen som etter hvert leder fram til det første brodermordet, men han vil ikke, han vil ikke åpenbare sitt indre for noen. Dermed er det heller ikke noe rom for et åpent og skapende oppgjør, ikke noe mulighet for korrigeringer eller forsoning. Det hel eksploderer i en plutselig ondskap som sender sjokkbølger gjennom hele det skapte universet. Også ondskapen er kort i sin utførelse, men lang i sin virkning.

Derfor kalles vi i dag til å meddele oss, til å komme ut med språket, til ikke å bli brennende inne med det som er vondt og vanskelig. På den måten kan vi være åpne mennesker som både er forutsigbare og beregnelige, ikke lunefulle, brå og uberegnelige. Den åpne dialogen gjør det mulig å hjelpe hverandre med det onde. Det gjør at ikke ting bygger seg opp og at vi i en fryktelig bråhet og råhet ødelegger for andre mennesker og for oss selv.

Gud åpenbarer seg gjennom Ordet. Det er ikke tilfeldig. Det gjør det mulig å bli kjent med Han. Det gjør det mulig å tiltale, omtale, påtale, men også påkalle og på den måten bygge opp et vennskap og et kjennskap. Slik er det også for oss mennesker. Det er våre ord som åpenbarer for andre hvem vi er. Det er gjennom ordene at vi kan bli kjent og at fellesskap kan bygges. Ondskapens problem kan ingen løse, likevel kan noe av dets råhet og bråhet forebygges gjennom den pågående samtalen, ved ikke å brenne inne med ordene. I dialogen dele og meddele det som er vondt og vanskelig. Da kan vi bli trygge og tillitsfulle mennesker for hverandre, da kan vi korrigeres og veiledes når det trengs, men også oppmuntres, fornyes og gledes i et levende og berikede fellesskap.