Relasjonen mellom lærer og student eller mentor og adept (veisøker /den som veiledes) er viktig.  Sist fredag ble en tidvis dramatisk tematikk løftet frem; forførelse. I dag noe mindre dramatisk, men likevel utfordrende nok, nemlig nykommerens selvforståelse i forhold til den erfarne mester. Mesteren kan glede seg over til sin egen mestring og styrke, nykommeren kan kjenne seg mismodig i møte med manglende mestring og innsikt. Forholdet mellom mentor og den som veiledes vil alltid være ujevnt. Det vil være det en kaller en asymmetrisk maktrelasjon mellom de to der mentor har kunnskap den andre har bruk for. Dette svarer til en forståelse av makt der makt er forstått som noe den en har og den andre mangler og har bruk for. I mentoreringssituasjonen er makt knyttet til kunnskap og erfaringsom nykommeren trenger.

Dette til tross, denne ubalansen er ikke helt entydig. Det finnes nemlig noe nykommeren har som mentor ikke har. Hva er så det? Nykommeren har et utenfrablikk. Studenten, nykommeren, ferskingen, den som står helt nederst i hierarkiet kan nemlig se det mentor har sett , men NB med friske og ny øyne. Erfaring er en styrke, men rommer samtidig et virus, nemlig en økende trygghet og selvtilfredshet som lett kan resultere i tiltagende blindhet og avtagende årvåkenhet. Nykommeren har et blikk som ennå kan undre seg, som ennå kan stille spørsmål ved vaner, regler og prosedyrer.

Det paradoksale er at de som kjenner feltet eller stedet, kunnskapen eller fagområdet lett utvikler et mer overflatisk syn på mange ting enn nykommeren. Nykommeren har muligheten for et dybdesyn som de andre har mistet. Dette er utgangspunktet for nye og avgjørende spørsmål som kan drive feltet eller organisasjonen fremover. Problemet er likevel at slike spørsmål fort kan bli forstyrrende for de som har vært der lenge. Nykommerens innsikt virker urovekkende eller destabiliserende  for den etablerte kunnskapen, derfor kan en ofte oppleve at nykommeren settes på plass. Gjerne med en ironisk kommentar, et arrogant motspørsmål eller en brysk avvisning. ”Du må bare ikke komme her og kommer her.” Det var jo dette gutten fikk høre som så at keiserens nye klær slett ikke var så kledelige og praktiske som alle andre mente.

I filosofihistorien er dette et gammelt og tilbakevendende tema. Nykommeren er ofte en trussel mot eksisterende strukturer og innsikt. Platons hulelignelse handler om det samme. Nykommeren  har vært ute av hulen, ute i verden og sett nye ting. Tilbake hos sine egne som sittet fanget i hulen, kan han fortelle at han har sett nye og overraskende sammenhenger. De erfarne huleboerne tåler ikke nykommerens merkunnskap. Derfor tar de livet av han. Nykommeren ødelegger maktbalansen mellom de som har vært der lenge. Makt og prestisje, status og posisjoner er etablert på basis av en overenskomst som ingen lenger snakker om, men som alle stilltiende godtar. Det er denne balansen som trues av nykommerens klarsynte blikk. Derfor må nykommeren så raskt som mulig sosialiseres, inkluderes og på den måten lære seg å se det hele slik de gamle i faget alltid har sett det.

Vender vi tilbake til mentorsituasjonen betyr dette at mentorering og veiledning ikke bare er en enveisformidling. Også mentor har noe å lære av nykommeren. En ydmyk mentor eller et fellesskap, som kan gi avkall på noe av sin egen innsikt og kunnskap for en stund, vil da i møte med nykommeren ikke bare kunne lære fra seg, men selv lære viktige ting. Dermed ser vi også at asymmetrien ikke er så asymmetrisk i veiledning som vi først skulle tro. Kan den nye høre på den gamle og den gamle på den nye, vil en få en samhørighet mellom de to som fører begge fremmover og innover mot større innsikt og forståelse. Men for å høre sammen i en ny samhørighet må begge være villig til å høre eller lytte til den andre. Det er noe av mentorsituasjonens dypere og fruktbare hemmelighet, men som krever en liten ekstra refleksjonsrunde til å forstå betydningen av