Mens det tidligere var de yngre som gikk i lære hos de eldre, er det i dag mer og mer slik at de eldre må gå i lære hos de yngre. De unge er samfunnets innovatører og læremestere. Voksengenerasjonen er blitt sine egne barns elever. En akselererende teknologisk utvikling gjør de eldres erfaringer og kunnskaper mindre betydningsfulle for de kommende generasjoner. Det positive ved denne utviklingen er at den gir unge mennesker et nytt og positivt status løft. De eldre må respektfullt se den oppvoksende slekt som en positiv og berikende ressurs. Likevel er det et par aspekter ved denne utviklingen som ikke bare er av det gode.

En ensidig fokusering på de unges betydning, kan på sikt undergraver eller vanskeliggjør noe av deres større livsprosjekt.  De nyskapende innovatørene kan nemlig fanges i en nåtid der verken fortid eller fremtid, verken deres besteforeldre eller deres kommende barn har noe særlig å bidra med. Fortiden bærer ikke i seg en kunnskap som synes relevant for om fremtiden, og fremtiden selv kan etter hvert bli mindre attraktiv og meningsgivende.

Det er det siste punktet som trolig vil kunne ha de mest negative konsekvensene. For hva skjer dersom det å bli eldre, det å få mer erfaring og livsvisdom ikke lenger innebærer en verdi som verdsettes eller etterstrebes, men som i stor grad nulles ut som en ressurs i samfunnet og menneskelivet for øvrig? Det er jo trist for voksengenerasjonen, men i det lange løp tristere for de unge selv. De unge i dag er nemlig morgendagens eldre. Men dersom det å bli eldre ikke lenger har noen særlig verdi, hvorfor skal en da bli eldre? Dette paradoksale spørsmålet viser en dypere konflikt mellom naturens egen aldringsprosess som ikke kan reverseres eller stoppes, og kulturens fortolkning av denne prosessen.

De unge blir innovatørene og pionerene inn i en fremtid som de ikke er sikre på hva vil bringe og heller ikke sikre på om det er noen vits i å strebe fremover mot. Hva skal de med fremtiden, hvorfor skal de ble voksne eller eldre, hva har de der å gjøre? Hva er meningen med å bli eldre dersom det innebærer både å tape anseelse og status? Det er jo å være unge og nyskapende som teller. Hva er vitsen med å kjempe seg inn i en fremtid som ikke har noe bedre i vente?

I et slikt perspektiv blir det langt viktigere å fastholde nåtiden. De blir å ligne med Peter- Pan som for alt i verden ikke ville bli eldre. Han ville for alltid forbli i Never Never Land og Aldri Aldri bli voksen. Få ting er mer patetisk og bedrøvelig enn mennesker som flykter fra sin egen alder eller sin egen kropp for å klamre seg til noe de ikke lenger kan være.

Situasjonen kaller på en ny bevissthet hos oss som i dag er voksne og eldre. Vi må, ikke bare for vår egen del, men også for den oppvoksende slekts del, gjenvinne respekten for vår egen aldring. Slår vi følge med Peter-Pan generasjonen inn i en ukritisk hylles og fastholdelse av ungdomstiden, forråder vi oss selv og våre barn. Vi må bli voksne og eldre med stolthet, friskhet og verdighet. Vi må vise at voksenlivet er noe å strebe mot, og at voksenlivet og alderdommen har kvaliteter som verken barndomstiden eller ungdomstiden kan gi. Om ikke vi makter gi et statusløft og en ny verdighet til alle livsfasene, vil fremtiden for våre barn og barnebarn kunne bli mer problematisk enn vi i dag liker å tro.