(Over)troen på hva rettigheter og juridiske paragrafer kan utrette i vårt samfunner er i ferd med å ta helt overhånd. Politikere tror at velferdssamfunnets frihet og stabilitet kan sikres for all fremtid, bare vi får kontrollrutiner, regler og juridiske bestemmelser nok. Som borgere og forbrukere er vi fanget av noe av det samme. Bare vi får flere rettigheter, vil vår egen og våre barns fremtid strak se lyser og lettere ut.

Den svenske forfatteren Göran Rosenberg drøfter denne utviklingen i sin bok Plikten, profitten og kunsten å være menneske, som kom for noen år siden. Bokens alder til tross, utviklingen synes ikke å ha svekket dens relevans. Rosenberg tolker ropet etter flere paragrafer og enda flere rettigheter, som et alvorlig sykdomstegn i samfunnet. Fra å være et pliktbasert samfunn er vi nå blitt et rettighetssamfunn, sier han. Problemet er ikke at vi har et rettssamfunnet, det er fundamentet for demokratiet, problemet er rettighetssamfunnet. Lov og rett har fellesskapets beste som sitt siktemål, rettighetssamfunnet egeninteressen eller det som da tjener meg, mitt og mine.

Tre avgjørende faktorer er med å forsterke denne utviklingen. Først en svekket forståelse av fellesskapet betydning for vår egen og våre barns fremtid. Dette igjen forsterket av en påtrengende individualisme, og sist, men ikke minst, troen på at det juridiske kan erstatte det moralske, at etikk kan byttes ut med juss. I så måte speiler utviklingen en dyp moralsk krise, der forståelsen av den enkeltes moralske ansvar, knyttet til felles forpliktelser, stadig blir svakere.

Som Rosenberg sier det: Vår kultur er forankret i 10 bud eller forpliktelser, ikke i 10 rettigheter. En rettighet som ingen respekter, har ingen verdi. Intet fellesskap, ingen organisasjon eller nasjon kan bygge sin fremtidige sikkerhet ensidig på rettigheter. Skal rettigheter har en verdi, må noen gjør sin plikt. Dersom alle krever sin rett, uten at noen føler trang til å gjøre sin plikt, rope vi forgjeves etter vår rett. Retten forutsetter plikten. Uten et minstemål av en felles forpliktelse vil rettighetstenkningen miste sitt innhold. Derfor trenger vi alle en felles pliktfølelse og et beskyttende fellesskap.

På skolen har våre barn lovfestet rett på et godt og trygt læringsmiljø. Men hva skjer dersom skole fellesskapet ikke lenger makter å gi barna det de rettmessig har krav på? Hvem skal da gjøre det? Hvem skal en da rope på? Hva om ressursterke og rettighetsbevisste foreldre bare ser sine egne barns interesser, uten pliktfølelse for andre barns interesser og behov? Hva om rektorer og læreres tid spises opp av byråkratiske oppgaver, fremfor å kunne være våkent med i skolens og elevenes indre liv?

Skal vi bygge et godt skolemiljø eller et godt samfunnet, må vi, i og rundt skolen, bevare respekten for det som strekker seg utover egeninteressene. Humanitet og menneskelighet hviler i en felles forpliktelse. Uten at pliktfølelsen utvikles, undergraves fundamentet også for egne barn, for egne rettigheter, samme hvor mye vi enn pukker på våre rettigheter.

Ressurssterke foreldre, pressgrupper og organisasjoner, som bare har sine og sitt eget ve og vel for øye, vil da kunne være en langt farligere trussel for vår felles fremtid, enn for eksempel ressursfattige asylsøkere og innvandrere. Rett nok vil vi i en periode kunne vegetere på en gammel pliktkultur, men bare for en stund, så vil det hele forfalle til en tilstand av alles kamp mot alle.

Menneske som lever uten bånd til andre mennesker, og uten forpliktelse overfor noen eller noe, vil til slutt gå til grunne, sier Rosenberg, uansett hvor ressursterk en er i seg selv. Bortfallet av forpliktelse gir frihet, men frihetens pris kan koste oss dyrt i lengenden.

Felles forpliktelser bidra til stabilitet, trygghet og forutsigbarhet for en selv og for andre. Det å forplikte seg på andre, kan virke begrensende og hemmende, men samtidig er det dette som holder oss som enkeltmenneske og fellesskap sammen.

Forpliktelese på felles ansvar styrker vår individuelle integritet og bygger kollektiv styrke. Det gjør at fremtiden, tross all usikkerhet, likevel har noen faste holdepunkter. Plikten binder mennesker sammen i møte med en ukjent fremtid. Tryggheten i denne forpliktelsen vil gi oss en mer slitesterk frihet og en større glede, enn den friheten og gleden vi trodde vi skulle finne i en ensidig rettighetskultur, ensidig forankret i juridiske paragrafer.