www.savagechickens.com

Det beste som finnes er bare et tastetrykk unna. I den virtuelle livsverden får vi tilgang til de mest velskrevne tekstene, den vakreste kunsten, den fineste musikken, de mest velformede kroppene og de beste prestasjonene som denne verden noen gang har sett. Målt opp mot alt dette, fremstår våre egne bidrag som ufullkomne, platte og dårlige etterligninger. Det er derfor ikke til å undres over at mange, ikke minst unge mennesker, kan kjenne både avmakt og selvforakt under sammenligningens nådeløse blikk. Eget arbeid, egne prestasjoner, ens egen kropp og utseende, alt fungerer som en bekreftelse på hvor dårlig det egentlig står til.

Det å omgi seg med kvalitet er viktig. Det gjør at vi ofte strekker oss og skjerper oss noen hakk mer enn om vi bare var omgitt av middelmådighet. Likevel, der det beste hele tiden er det vi måles opp i mot, vil den lange og strevsomme veien vi må gå, fort virke helt uoverkommelig. Borte blir rommet for nødvendig prøving og feiling. I en ideell verden, der det perfekte alltid er der på et nanosekund, burde vi vært fremme før vi begynte. Tekstene våre skulle være perfekte ved første gjennomskrivning, sjefsjobben sikret ved første jobbsøknad og kroppen ferdigtrent etter første harde treningsøkten. Slik er det i illusjonenes og den virtuelle verden, men ikke i den virkelige verden.

I den virkelige verden krever alt som skal skapes eller presteres, hardt arbeid over lang tid. Å skape er krevende. Det går ingen snarvei til kvalitet, det er derfor kvalitet alltid koster, men også derfor at kvalitet varer lengst. For å skape må vi først og fremst utholde det vanskeligste av alt, nemlig oss selv. Den tyngste kampen vil være vår egen treghet, vår egen middelmådighet og våre egne dårligste prestasjoner. For å skrive en god tekst er et utall andre havnet i søppelbøtten. Sportslige prestasjoner krever timer av trening og slit. Det samme gjør det å få en sjefsjobb. Det gode samlivet, der seksualiteten fungerer som en kilde til glede og nytelse, krever troskap og tillit over lang tid. Slik er livet, det går ingen friksjonsfri vei for noen av oss. Ad astra per aspera, sa de gamle romerne, og mente med det at alt godt som skal skapes, må gå veien om slit og møye.

Glemmer vi dette aspektet ved livet, vil det ideelle som vi så lett får tilgang til, ikke virke inspirerende, men tvert om demotiverende og ødeleggende. Selvforakt vokser frem i denne ulykksalige spenningen mellom idealisering av alle andre og ringeakt av våre egne små bidrag. Alt blir svart eller hvit, godt eller dårlig, topp eller helt elendig.

I en naturlig modningsprosess vil hvert steg og et hvert forsøk være en viktig del av veien mot noe bedre. Som mennesker vil vi alltid bare gradvis utvikle vårt iboende potensial. Det er forståelsen av denne møysommelige prosessen som trues av illusjonen om at det beste alltid vil kunne realiseres med et klikk eller ved hjelp av minimal innsats. Denne illusjonen skjuler alt arbeid og strevet som ligger mellom begynnelsen og det endelige resultatet. I all oppdragelse og ledelse må vi derfor besinne oss på at ingen ting kommer av seg selv. Slik er det, slik har det alltid vært og slik vil det alltid komme til å bli. Det er i ”vårt ansikts svette at vi skal ete vårt brød.” Det gamle testamentet gir ikke noe løfte om et svettfritt liv.