I min oppvekst representerte bursdagsfeiring og julekvelden to av årets mest intense øyeblikk. Med en enorm barnlig forventing så jeg frem til åpning av pakkene. Spenningene rommet likevel også en annen følelse, den kom etter pakkeåpningen. Omgitt av pakker og papir kunne jeg kjenne et streif av vemod eller en form for tristhet. De små og enkle pakkene maktet ikke å fylle de enorme forventningene jeg hadde lagt inn i dem på forhånd. Idet jeg åpnet dem, åpnet det seg samtidig et lite tomrom, en følelse av fravær i mitt eget indre.

Jeg ser i ettertid at denne tristheten eller fraværet på ulike måter er knyttet til spenningen mellom forventing og realisering. Det å realisere sine drømmer eller få oppfylt sine ønsker, gir et klarsyn som er skjult for det lengtende og drømmende øye. I håpet og forventningene er på en måte alt mulig, men i når en så skal realisere det en hadde forventet, er det som om begrensningene i livet sparker beina under forventningene.

Gleden over noe i fremtiden virker dermed så skjør. Det er som den forventede lykken ikke alltid tåler seg selv. Kanskje kan ikke det gode realiseres uten at det samtidig mister noe av evnen til å tilfredsstille? I realiseringens øyeblikk, idet pakkene er åpnet og innholdet er avslørt, åpner en samtidig opp for noe av livets skjulte sammenhenger. En blir bevisst  noe av virkelighetens manglende evne til å gi vedvarende tilfredsstillelse. Vi overfører våre lengsler til våre mål, men realiseringen av målene er ikke alltid i stand til å bære trykket av våre forventninger. Vi hadde det så lenge vi ikke hadde det, men mistet det i det vi fikk det. Noe avgjørende blir borte idet lengselen realiseres. Realiseringen etterlater seg en tomhet som ikke var der før realiseringen. Vi får en slags tomhetens nærvær og en fyldens fravær. Nærast er du når du er borte. Noko blir borte når du er nær, skriv Tor Johnsson i et av sine dikt.

Ubehag ved å være trist på seierens dag forsterkes ved at denne tomhetsfølelsen ofte unndrar seg en enkel forklaring. Gleden rommer et fravær som griper følelsene, men som språket ikke helt makter å gripe. Noe språkløst er der som kaster skygge for lyset eller mørker for solen. Vi vet derfor ikke hva som etterlater seg tomhet i fylden, tristhet i gleden, hva som er nærværende i fraværet og fraværende i nærværet. Denne dunkle mangelen som til tider overskygge verdien av det vi alt har fått eller oppnådd.

Hvordan skal en så leve med dette ubehaget? Noen slutter å håpe, slutter å forvente noe som helst for å beskytte seg mot den triste eller vonde følelsen etterpå. Klok av skade og av negative erfaringer justerer en ned følelsene i forkant. En blir mistenksom mot gleden og forventinger. En slik løsning er forståelig, men slett ikke særlig skapende eller livgivende. Det vil gjøre livet trist og enda mer innholdsløst.

Jeg tror vi må lære oss å leve med risiko for smerte og skuffelser. Den som vil elske vil på samme tid også måtte være beredt til å tape, likevel kan en ikke slutte å elske. Det samme synes å gjelde også for lykken. Den som bare vil oppleve lykke og beskytte seg mot følelse av tristhet, har alt mistet det en søkte å sikre, nemlig lykken. Som voksen skal en derfor passe seg for en slags nøktern og livstrett realisme. En skal heller med mot og kraft gå inn i fremtiden, uten å ha håndbremsen på. Selv om det kanskje vil gi oss noen flere smell og noe mer smerte, vil det samtidig også gi større glede og dermed også mer fylde og godhet til fellesskapet, og dermed også til oss selv på sikt. Våg å lev, det er nå du kan det.