Ledelse og ensomhet synes paradoksalt nok å være tvillingpar. Omgitt av oppgaver og mennesker på alle kanter og til alle døgnets tider, og likevel ensom? Hvordan er det mulig? Lederens virkeområde er ikke begrenset til egen organisasjon. Lederen vil alltid stå i et interaktivt forhold til omgivelsene og til høyere nivåer i egen organisasjon. Strategier og planer vil naturlig nok måtte utformes i relasjon til mer eller mindre eksterne impulser. Lederen er innenfor, men likevel litt utenfor, en av fellesskapet, men likevel bærende på en slags fremmedhet.

Edvard Hopper

Det er noe av dette fremmede, denne kontakten med de utenfor eller lenger opp i systemet, som kan gjøre lederen til en ensom fugl. Kontaktakt med mennesker og miljøer utenfor egne rekker, kan virke truende for dem som hører hjemme i organisasjonens kjerneområde. Eksterne impulser kan komme til å utfordre gamle, stabile og trygge strukturer. Hvem representerer egentlig lederen, oss eller de andre?

Å vokse er å strekke seg utover det etablerte, utover området en er kjent og har kontroll. Progresjon er transgresjon, fremgang er overskridelse. En leder kan aldri bare bli værende i det trygge, lederen må lede i front. Likevel, eller nettopp derfor, ensomhet, usikkerhet og mangel på tillit, kan bli noe av prisen lederen må betale for nettopp denne posisjonen.

Lederen som en grenseskikkelse, som en fremmed, kan utløse en form fremmedfrykt hos egne medarbeidere. Nye forslag og nødvendige justeringer rokker ved tryggheten og den interne stabiliteten. Uiskkerhet  kan aktivere former for «utstøtingsmekanismer». Det kan nettopp skje gjennom en isolerigsprosess. En leder jeg intervjuet fortalte om noe av dette. På veien oppover i systemet banket det hele tiden på døren. Da han selv var blitt sjef, opphørte bankingen. Ensomheten kom sigende idet han ble leder. Da var han ikke lenger en del av det tidligere fellesskapet.

Ensomhet kan knyttes til lederen som en fremmed. Dette hører til noe av lederposisjonens egenart og er noe av prisen en betaler for å lede. Derfor må en leder trives i eget selskap. Samtidig må en leder pleie og nære vennskapet med andre. Ensomhet gjør det vanskelig å betro seg til andre innenfor systemet. Den viktige samtalen må ofte skje i andre sammenhenger. Det å sørge for å ha en god mentor, en venn, en skriftefar eller en samtalepartner er derfor en avgjørened faktor. Her kan en  kan en både berikes og korrigeres av mennesker som vil en vel. En slik person vil også kunne bære et annet navn med rette, nemlig advokat. Advokat, av latinske ad vocere, en som kan ropes på i vanskelige tider, og ikke minst i ensomme tider.