Samme hvordan en snur og vender på det så er kriser i livet noe dritt. Bedre blir det ikke når billige løsninger selges inn for å løse krisen på en kjappe og enkel måte. Så altså, utgangspunktet for denne kommentaren er at kriser gjør vondt og det koster tid og krefter å komme gjennom dem. Med utgangspunkt i denne kjipe erkjennelsen skal jeg bare peke på et lite språklig element knyttet til ordet krise. Dette er altså ikke krisepsykologi, men heller en slags krisefilologi. Skulle du frykte at dette bare er nok et billig forsøk på å dra deg ut av dritten, er det best du stopper å lese her og heller finner på noe annet hyggeligere å gjøre.

Edward Hopper, New York Movie 1939

For den som leser videre gjelder det at ordet krise er hentet fra det gresk ordet krinein som betyr å skjelne, dømme, velge, avgjøre, vurdere.  Vi finner igjen krinein-begrepet innenfor en medisinsk sammenheng i form at ordet epikrise. En epikrise er nettopp en skriftlig redegjørelse for hvordan en pasients tiltastand blir vurdert. Her beskrives det en tror er årsaken til situasjonen, den videre utviklingen av sykdomsforløpet, og følgelig, forslag til behandlingstiltak.
At ordet krise brukes i en medisinsk sammenheng knyttet til bedømmelse av en pasients helsetilstand, gjør at det det juridisk ikke ligger så langt unna. En dommer er en kritiker som vurderer vitners utsagn, for så å gjøre en egen vurdering som i neste omgang leder frem til en endelig domsavsigelse. Det interessante er at krise og kritikk har samme språklige opphav.

Hva har disse medisinske og juridiske aspektene knyttet til krise med en vond og vanskelig situasjon å gjøre? En nøkkel til å forstå sammenhengen kan være uttrykket «et kritisk øyeblikk». I det vi kaller et kritisk øyeblikk vil det som videre skjer  være svært så usikkert. Det kan gå i ulike retninger. Situasjonen stopper litt opp, holder litt tilbake, før det avklares hvilken vei det nå går. Det er dette dirrende øyeblikket som er krisens episenter. Vil sykdommen forverre seg eller snu til det bedre?  Går det mot frifinnelse eller dom? Vi vet ennå ikke.

Den filologiske omveien har vist oss at ordet krise ikke betegner et sluttpunkt, men en uavklart mellomstasjon. I krisens stund kan det gå begge veier. Det kan bli til det verre, men det kan også vendes til det bedre. Vi vet ennå ikke. Det uavklarte er noe av krisens vesen. Vi har fått kastet på oss noe vi aldri hadde bedt om, noe vi ikke hadde drømt om, enn si noe vi er i stand til å dømme om.
Dette understøtter at kriser er noe dritt. Det vi tok som selvsagt er ikke lenger så selvsagt. Det vi trodde var trygt og sikkert, står nå og vipper og truer med å falle. Sorg og sinne, fortvilelse og uro blir da naturlige reaksjonsformer. Vi er ydmyket av en situasjonen vi ikke så komme. Vi har ikke lenger kontroll og vi vet ikke hva vi skal gjøre.
Likevel, og dette er ikke noen billig løsning, men en tørr og filologisk bemerkning, i det uavklarte ligger fortvilelsen, men samtidig også håpet gjemt. Håpet er knyttet til at en krise ikke er en avslutning, men et mellomstadium på veien til noe som kan bli verre, men som også kan bli bedre. Det gode er fortsatt en mulighet, ikke bare det onde. Det er grunn til å fortvile, men ikke til å gi opp. Så lenge vi har en krise, så finnes det filologisk sett et håp.

Det var det lille lysglimtet jeg ønsket å tenne i en situasjon som ellers kan oppleves som bedriten. Gi ikke opp, det kan ennå gå bra. Krisen kan snu seg til noe bedre, til en uventet mulighet for noe godt, noe som kan gi livet fornyet mening og tilværelsen ekstra dybde. Ad astra per aspera.