Finnes det noe i ondskapen som ikke bare er frastøtende, men også tiltrekkende og forførende? Spørsmålet er berørt tidligere i denne spalten, men nå også på kronikkplass i VG mandag 1. november 2010 under tittelen Krigens ondskap. Dagens fredagskommentar henter frem igjen de sentrale momentene fra denne kronikken.

Spørsmålet om ondskapens tiltrekkende kraft aktualiseres i møte med norske styrkers erfaringer fra kamphandlingene i Afghanistan. Vi har sent unge mennesker i krig. Dette må vi ta på alvor. Det gjøres blant annet ved at politikerne snakker sant og ærlig om krigen og den ondskapen som krig alltid vil forløse. Problemet er bare at når det snakkes sant om det som skjer i krig, vil det norske engasjementet tape noe av sin uskyld. Nattsidene ved krigens gru rimer dårlig med det blendahvite bildet vi har forsøkt å skape av Norge som en fredsskapende nasjon.

Ved å ta soldaterfaringne på alvor avsløres mye av det instrumentelle og polerte politikerspråket som virkelighetsfjernt og idealisert. Først når vi snakker sant om krigen kan vi forstå rekkevidden av de politiske vedtakene som gjøres samt de enorme belastningene soldatene utsettes for. Krigen i Afghanistan er ikke bare generalenes og soldatenes krig, den er det norske folks krig, administrert av Storting og regjering. Det er dette som gjør debatten omkring krigserfaringene til våre soldater så viktig. Deres lidelser og erfaringer er ikke oss uvedkommende. Vi har et ansvar for dem vi ikke kan løpe fra.

Tanken om at ondskap og destruksjon nærmest har en erotisk tiltrekningskraft har provosert mange. Denne tabubelagte dimensjonen drøftes av den amerikanske filosofen J. Glenn Gray i boken The Warriors. Reflections on men in battle fra 1959. Som nyutdannet filosof deltok Glenn Gray i de amerikanske styrkers kamphandlinger i Europa. Glenn Grays poeng er at det finnes et eget velbehag, en egen glede eller en henrykkelse i destruksjon og utøvelse av vold. Krig er fascinerende. Denne fascinasjonen er til tider så sterk, sier han, at en aldri senere i livet vil kunne oppleve noe lignende. Det intense kameratskapet, den ekstatiske henrykkelsen av å overleve og de estetiske sanseinntrykkene i kampsonen, gjør at det midt i krigens gru finnes en egen berusende og forførende kraft. Dette svarer til noen av de erfaringene som militært personell knyttet til Telemarksbataljonen også har gjort seg. Når enkelte opplever at ”krig er bedre enn sex”, så er det slett ikke så langt fra det Glenn Grays erfarte på slagmarken under Den andre verdenskrigen. Bruken av erotiske metaforer viser styrken i de ekstremerfaringene soldatene gjør seg.

Deler av de norske styrkene har supplert den erotiske dimensjonen med elementer fra norrøn mytologi. En kan, slik Glenn Gray så tydelig viser, ikke bortforklare ondskapens forlokkende og tiltalende sider. De synes alltid å ville være der. Det en likevel kan gjøre noe med er språket en bruker i bearbeidelsen av disse opplevelsene.  Igjen er språket viktig. Slik politikerne må ta ansvar for språket de bruker om krigen, må det militære lederskapet ta ansvar for språket som brukes i krigen. I begge tilfeller får språket konsekvenser.

En revitalisering av en norrøn krigerkultur kan få fatale følger. Dette er ikke minst knyttet til æreskodeksen, selve dreiepunktet i den norrøne etikken. Til æresbegrepet følges nemlig av hevnmotivet. At en fallen norsk soldat æres ved de gjenlevendes hevn, er en farlig tanke. Hevnens vesen gjør krigen personlig på en ødeleggende måte. Hevnmotivet etablerer så å si en krig i krigen. Hevntanken overstyrer de taktiske og strategiske vurderingene og setter hele operasjonen i fare. I tillegg kan behovet for hevn lede til overgrep og fatale brudd på krigens folkerett. Det er når disse strukturene går i oppløsning, at soldaten fort kan forvandles fra kriger til morder.

Fienden vi kjemper mot i Afghanistand ønsker nettopp å fremprovosere hevnbehov hos soldatene. Lykkes de med det, vil krigeren og terrorbekjemperen selv kunne bli en terrorist.  Noe av ondskapens forførende krefter ligger nettopp i gjengjeldelsesmotivet, i tanken om at hevnen kan gjenopprette æren og dempe smerten og savnet. Det fatale er at en slik tenkning, inspirert av norrøn mytologi, lett fører inn i nye konflikter og tragedier. Dermed undergraves de militære styrkes moral, respekt og anerkjennelse.

Dette kan bare overvinnes der tilgivelse og forsoning er dreiepunktet, ikke hevnen. Uten dette perspektivet vil soldaten fortæres av eget hat og hevnlyst lenge etter at krigen er over og alle de gjenlevende har dratt hver til sitt. Dersom kampropet ”Til Valhall, til Valhall” fører til en korrumpering av de verdiene vi i utgangspunktet dro ut for å forsvare, er vi ille ute. I så fall vil krigens ondskap i ennå større grad hjemsøke våre veteraners liv i form av traumer og lidelser lenge etter hjemkomsten. Dette viser hvor krevende krig er, ikke bare for soldatene som skal utkjempe den, men også for det folket og de politikerne som har ansvar for å sende dem ut, og ikke minst, å ta imot dem på en verdig måte når de vender tilbake fra krigen.