Det er en liten, men viktig nyanse mellom å ta ansvar for andre og det å ta ansvar fra andre. I det første tilfellet utøves sann omsorg og hjelp, i det andre tilfellet har vi med en krenkende omsorg å gjøre. Dette er viktig å besinne seg på disse språklige nyansene, enten en nå drøfter velferdsstaten sine omsorgsordninger eller våre egne omsorgsoppgaver.

Omsorgsbegrepet er nært knyttet til sorg eller smerte ved å se andres nød. Det å kunne gi og ta imot omsorg er noe av menneskets adelsmerke. Vårt ansvar for den andres omsorg er et gjensvar på noe i den andres liv som kaller på vår innsats. Men i denne innsatsen står vi overfor et menneske som er sårbar på flere måter. Sårbar, først og fremst fordi en er utsatt for et tap eller en ulykke på det ytre plan, men også sårbar fordi en kjenner seg så utlevert og maktesløs på det indre plan. I en slik situasjon, der tanker og følelser er i kaos og opprør, er det ”mer-makten” til hjelperen som blir så viktig. Hjelperen har noe den andre trenger og som den andre ikke kan gi seg selv for øyeblikket.

Dette skaper en asymmetriske i forholdet, en ubalanse mellom hjelperens makt og den hjelpetrengendes avmakt. Problemet er denne asymmetrien bærer krenkelsens og maktovergrepets mulighet i seg. Det ødeleggende maktaspektet i omsorgen blir aktivert idet hjelperen ikke lenger bare tar ansvar for, men tar ansvar fra den andre. Hva er kjernen i denne ansvarsfratagningen? Det problematiske er en omsorg som nuller ut den andres ansvar, og som gjør den andre umyndig i forhold til sin egen situasjon. Det skjer der den hjelpetrengende reduseres til en passiv mottaker, til et uselvstendig og umyndig subjekt. Intensjonen fra hjelpers side kan være den beste, likevel kan omsorgen føre til at den andre opplever seg stakkarsliggjort og oversett.

Noe av kraften i den såredes gjenreisning eller oppreisning, finnes i den såredes eget liv. Det er disse kreftene, selv om de for øyeblikket kan være svake eller på det nærmeste fraværende, som rommer noe av helbredelsens og fornyelsens viktigste kilder. En omsorg som ikke tar på alvor den såredes egne ressurser og muligheter, tar ikke den andre på alvor. Den andre kommer lett i et permanent omsorgsbehov, i en ustoppelig avhengighet, av andre. Mange mennesker er hjelpetrengende, ja, at livet kan ikke leves uten permanent hjelp og omsorg fra andre. Men desto viktigere er det at de som opplever dette, ikke reduseres til offer eller umyndige mennesker, de må tvert om gis og vises ansvar og respekt.

Sykdom og ulykke fratar ikke mennesker dets menneskelighet. Derfor har de krav på respekt og verdighet. Til denne respekten hører respekten for den andres ansvarsområde. Alle som vil andre mennesker vel, må derfor vokte sin egen omsorg. Det å ta ansvar for andre mennesker, er altså ikke det samme som å ta ansvaret fra dem.