Fra gammel av har adventstiden vært en av årets fastetider. Det er den ikke lenger. Den er en tid preg av metthet og fordøyelsesbesvær, bare lindret av et sprudlende glass Samarin. Den greske dikteren Homers mektige epos om krigeren Odyssevs tar tidens uutholdelige metthet på kornet og viser oss noe av dens iboende problemer – langt utover halsbrann og sure oppstøt.

På sin lange sjøreise støter Odyssevs på et uttall av utfordringer, den ene verre enn den andre. Brølende stormer, farefulle havstykker og blodtørstige uhyrer kunne ikke stoppe han. Den største trusselen kom likevel og paradoksalt nok fra den som opplevdes som minst farlig. Det er denne faren som er adventstidens tilknytningspunkt og samtidig et av den tapre krigers mørkere øyeblikk.

Etter et heftig angrep fra den rasende Zevs, mister Odyssevs både skip og mannskap. Han blir deretter skylt i land på øya Ogyia. Dette er øya til den skjønne og forføreriske Kalypso, den vakreste av alle nymfer. Kalypso gir Odyssevs alt hva en mann kan begjære. I syv år får han del i en erotisk og gastronomisk orgie uten sidestykke. Og om ikke dette var nok, fra førsteelskeren får han tilbud om evig lykke og ungdommelighet. Ingen fallende potens eller prostatabesvær, ingen aldring, ingen sykdom, bare evig ungdommelig kåtskap og glede for resten av livet. Selv tidens mer utagerende julebord blekner i møte med dette sceneriet.

Likevel, den dampende erotiske gleden og den dertil hørende overfloden av alt hva magen kunne begjære, nådde snart et metningspunkt, for å si det sånn. Det hele ble etter en tid forvandlet til en uutholdelig letthet og kvalmende metthet. Det fantes ikke lenger noen friksjon, noen tyngde eller noen motstand igjen i livet. Alt hva øyet kunne begjære ble servert på sølvfat.

I denne overflod av velstand er det at den hardbarkede krigeren er i ferd med å miste seg selv. Stadig oftere finner Kalypso Odyssevs sittende på en stein stirrende utover havet som en av Edvard Munchs tyngre melankolikere. Under den uutholdelige letthet og velstand er det som hans menneskelighet går i oppløsning. Tyngden i aldringen, i konfliktene, i livets prøvelser og relasjonenes mange utfordringer var nok plagsomme, men samtidig også det som formet og styrket hans menneskelighet. Derfor lengtet han tilbake til hverdagen, til dagene etter adventstidens bugnende overflod. Han ville hjem. Hjem til konen Penelope og sønnen Telemakos, til livets, oppdragelsens og familiens faste og ofte tunge forpliktelser. Han lengtet tilbake til arbeidet, til stormene, til slitet, til kampen for et verdig, men ikke alltid like enkelt liv.

Alt dette var skjult bak velstanden. Det er ikke uten grunn at Kalypso nettopp heter Kalypso. Navnet stammer fra det greske ordet som betyr å tildekke, tilsløre eller skjule. Apo-kalypse betyr da det motsatte, det å avdekke, avsløre eller blottstille. Homers diktning er i denne sammenhengen apokalyptisk. Den viser hvordan velstand og fornøyelse fort kan komme til å tildekke, tilsløre eller kamuflere en større og mer underliggende fare enn et fordøyelsesbesvær. Velstanden kan nemlig ramme og oppløse vår egen humanitet, vår sanne menneskelighet. Faren er at det gode blir det bestes verste fiende. Når det som fremstår som et gode er det som til slutt kan ta livet av oss, er det viktig å oppdage dette i tide. Ikke uten grunn ble Kalypso regnet som en av dødsrikets nymfer, en som i sin forføreriske skjønnhet var bærer av dødens ødeleggende krefter.

Derfor denne nærlesningen av Homers mektige epos så viktig. Ikke minst i denne så søte og overmette adventstid. Homer kan hjelpe oss til bedre å forstå julens budskap som snart skal lyde over det ganske land. Det budskapet forteller om hellighetens tilbakekomst. Ordet hellig ( qavod på hebraisk, gloria på latin eller doxa på gresk) og som englene sang om på markene på julenatt, betyr tyngde eller det som er så tungt at det setter spor etter seg. Det er dette Odyssevs lenger etter, en tyngde i livet, en hellighet i livet som setter spor, som former og preger mennesket og dets menneskelighet. Uten tyngden, uten helligheten går mennesket i oppløsning. Det er budskapet fra den greske antikkens mesterstykke og som snart skal få sitt tilsvar fra underet i Betlehem. Betlehem betyr dirkete oversatt brødhuset. Fra dette huset utgår en annen mat, et brød som ikke etterlater menneskene i en uutholdelig metthet, men som gir næring og glede midt i livets tunge og strevsomme oppgaver. I møte med disse oppgavene er ikke Samarin godt nok, da gjelder til sjuende og sist bare den gode Samaritan.