Det ironiske er en egen kommunikasjonsform i mange miljøer. Ironi skjuler den egentlige meningen bak sin motsetning. Tar du et ironisk utsagn bokstavelig, blir du lurt. Dette er en form for dobbelkommunikasjon som ofte kan virke forvirrende, ikke minst for voksne mennesker. Det kan derfor være på sin plass å se nærmere på den ironiske talemåten funksjon og egenart.
En måte å forstå ironien på er å se den som en mental tilbaketrekning eller flukt fra virkeligheten. En reduserer sitt følelsesmessige engasjementet for å oppnå distanse til en virkelighet som det er vanskelig å forholde seg til. Den distanserte ironien kan være et forsøk på å gjenvinne kontroll eller beskyttelse seg selv mot sin egen sårbarhet. Ironien hindrer at skuffelser og frustrasjoner får ta tak i følelseslivet, noe en da forsøker å oppnå gjennom en tilbaketrekning fra vanskelige ting i livet. Det skapes en mental beskyttelsessone rundt et sårbart ego, preget av skuffelse og tap. Et ironisk språk og et distansert ytre, kan på den måten være et forsøk på å gjenvinne kontroll og herredømme i en situasjon preget av maktesløshet.
Selv om ironien kan forstås som en mental overlevelsesstrategi, er det viktig å være klar over dens negative konsekvenser. Ironien kan forsterke den maktesløshet den ønsker å overvinne. Selv om den skaper et mentalt frirom, kan likevel ironien forsterker det fangenskapet en forsøkte å befri seg fra. Følelsemessig distanse vil også svekke evnen til forståelse og innsikt i egen situasjon. Dermed reduseres mulighetene til å forandre det som er vanskelig i livet. Ironien demper smerten ved livet, men lammer samtidig viljen til å gjøre noe med det som har ført en inn i smerten eller livskrisen. Ironien kan skape en kortvarig emosjonell befrielse, men ingen reell frigjøring.
Søren Kierkegaard har et viktig poeng i denne sammenheng. Friheten som den distanserte ironien skaper, kan bli et hinder for reell forandring i livet. Ironien skaper en svevende tilstand av uvirkelighet der en tvert om føres dypere inn ensomhet og isolasjon. Målet var å dempe smerten ved livet, i stedet kan ironien øke den. Flukten inn i det distanserte og kjølige kan på den måten undergrave identitet og selvfølelse. Samtidig med at en manipulerer andres følelser, så fornekter en sine egne. I dette ligger en mulig handlingslammelse i forhold til tyngre og mer forpliktende oppgaver, samt en isolasjon fra det livgivende fellesskapet.
En kan på den måten fort bli uengasjert tilskuer til verdens bedrøvelighet, og til en verden som på mange måter ikke angår en lenger. I lys av disse refleksjonene skal vi derfor vokte oss for å dyrke en ironisk livsholdning. Selv om ironien kan ha flere positive sider, er det all grunn til å være klar over dens mørkere og mer ødeleggende sider, både for egen del og for fellesskapet.
