Nærhet og varme er et ideal i de fleste fellesskap. Det er derfor underlig at så mange fellesskap opplever det motsatte, nemlig splid og oppløsning. Hva er det med vår tid som gjør det så vanskelig å realisere den varmen og omsorgen vi lengter etter? Hva skaper denne paradoksale motsetningen mellom visjon og virkelighet? Kan det være at det er noe galt, ikke bare med virkeligheten, men også med idealene og visjonene?
Midt i vår søken etter nærhet og varme, etter intimitet og åpenhet, har vi glemt at både for mye og for lite av det samme virker ødeleggende. Her som ellers tror vi at dersom noe er godt, så vil mer av det samme gjør det enda bedre. Softis er godt, men softis hele tiden gjør oss syke. Slik er det også med åpenhet og nærhet, skal du hele tiden være nær og åpen, kan du til slutt bli syk av det. Intet menneske, intet fellesskap er dimensjoner for intimitet hele tiden. En forutsetning for en byggende åpenhet og nærhet er respektfull avstand, skranker og grenser. Uten en forståelse for denne dynamikken i menneskelivet, vil intimitet og nærhet ikke lenger bygge, men fortære og legge øde både arbeidsfellesskap, vennskap og enkeltmennesker.
Vi lever under det den amerikanske sosiologen Richard Sennett kaller for intimitetens tyranni. Vi eksponeres daglig for dette fenomenet. Uten respekt for enkeltmenneskers bluferdighet invaderes menneskers indre sjelsliv i alle kanaler. Sårbare og følsomme områder blir brettet ut i jakten på stadig flere intime detaljer. Dette tyranniet, denne misforståtte åpenheten og nærheten, mangler respekt for menneskers integritet og verdighet. Intime forhold som naturlig hører hjemme i privatlivets sfære, blir eksponert for en nasjon av kikkere.
I kjølvannet av intimitetstyranniet ligger det mange sårede mennesker. Såret fordi noen tok seg til rette på områder de ikke hadde noen rettmessig tilgang til. Manglende takt og tone kan gjøre stor skade. For hvor skal en gå etter at noen har endevent det innerste rommet i ens liv? Det er verre enn å komme fra ferie for å oppdage at noen har brutt seg inn i hjemmet ditt og endevendt og grafset i alle de små skjulestedene dine. Hvor skal du da søke trygghet, når det tryggeste du hadde likevel viste seg å ikke være trygt? Hvor skal en flykte når selv de innerste rommene i livet er invadert i nærhetens og åpenhetens navn?
Ikke noe menneskelig fellesskap kan leve uten grenser og skranker. Alle fellesskap er avhengig av sunn distanse, en distanse som gir voksterrom og utviklingsmuligheter for den enkelte. Menneskelivet har sin ebbe og flod, sine topper og bunner. Ingen kan være åpen, positiv, glad og oppriktig hele tiden. Derfor må vi skape samværsformer som tåler de tunge og vonde dagene, dager der en ikke makter intimitet og nærhet. Noen dager vises omsorgs best på respektfull distanse.
