Fordi humor alltid rommer en skjult smerte, inneholder den en medfølelse, en empati som ironien er blottet for, sier Søren Kierkegaard. Det er derfor ikke uten grunn at den klassiske klovnemasken alltid har en tåre på kinnet. Gråt og latter, humor og smerte, glede og alvor er ofte vevd sammen på en måte fornuften ikke alltid så lett forstår. Den gode humoren er som et nådens lysstreif inn i livets mørkere dager. Den er Guds gave til det kjempende mennesket, for å minne om at det alltid finnes et barmhjertighetens rom.
Ironikeren ler av andre, humoristen inkluderer seg selv. Ironien er selvhøytidelig, kjølig og distansert, ofte med en undertone av arroganse og forakt. Den gjør alt godt og rosverdig smått og grått, den har noe av smålighetens vesen ved seg. Ironien makter ikke å ta livets alvor på alvor. Den er allergisk mot alt ekte og seriøst. Idet den alltid må distansere seg fra det smertefulle, holde den seg på overflaten og dyrker utvendigheten.
Humoren går derimot i dybden. Den er kjent med livssmerten og møter derfor livet og andre mennesker på en ydmyk måte. ”Alle har sitt, stort eller litt”. Likevel kan den humoristiske le av seg selv, slik den ler av andre som seg selv. Den gode humoren er ikke arrogant og selvhevdende, tvert om, humoren har noe selvforglemmende over seg. Den gir slipp på seg selv og kan derfor møte andre med en åpen hånd og et godt smil. Dens mildhet er en lettende og løftende kraft når selv livet blir tungt å bære.
Humoren har en befriende og legende kraft i seg. Nettopp fordi den er kjent med smerten, vil den også kunne si noe sant om livet. Den fortrenger ikke smerten, men synliggjøre den slik at vi kan se den med nye øyne og med håpets blikk. En befriende latter skaper bevegelse og gir livsmot og livsglede. Humoren hjelper oss til å ta et skritt tilbake, den gir oss på den måten en større horisont. I dette utvidede perspektivet kan nye og uventede veier ut av håpløsheten avdekkes og bevisstgjøres. Humoren er jordmoren som forløser glede midt i sorgen, en flik av trygghet midt i angsten.
Nøkkelen til denne befriende kraften synes å ligge i dens selvforglemmende kraft. Vårt eget begrensede perspektiv holder oss ofte innesperret i oss selv. Dermed mister vi virkeligheten av syne. Det på ny å få øye på rikdommen i livet handler ikke om å fornekte eller fortrenge smerten, men å bli bevisst at sorgen og gleden alltid finnes som tvillingpar selv i livets mørkeste øyeblikk.
Når vi ler så vi rister, rister murene rundt vårt eget fangenskap i stykker. Humoren bryter opp i livets og håpløshetens stivnede strukturer. Dermed kan nytt lys og frisk luft flomme inn i lunger, sinn og skinn. Den gode latteren gjør at vi får luftet og ventilert ut selv de dypeste og mest skjulte rom i vårt eget indre.
Kanskje kunne kommende helg brukes til å lytte til Beethovens 9. symfoni, Ode til gleden http://www.youtube.com/watch?v=sIx_5ilir-U og samtidig lese alvorets apostels forståelse av gleden slik den er omtalt i Filipperbrevets kapittel 4, vers 4-9 i Det nye testamentet?
