Sølvreven Michael Douglas er tilbake i rollen som grådig forretningsmannen i filmen ”Wall Street 2: Money Never Sleeps.” Mye vann har rent i havet siden 1’eren kom i 1987.  Grådighet, begjær og hevnlyst driver igjen handlingen fremover. Likevel, siden Gordon Gekkos ”greed is good” tilbake på 80-tallet, har finanskrisen kilt seg inn som et jernspett i den globale verdensøkonomien.  Er grådigheten fremdeles et gode? Den gamle kirkelatinen og en gammel Disney-figur gir noen viktige innspill til saken.

Grådighet fines som kjent på listen over de syv dødssynder. Det latinske ordet for grådighet er avaritia. Ordet har en dobbel betydning og kan bety både grådighet og gjerrighet. Grådighet som dødssynd er primært knyttet til materielle verdier, men kan også dreie seg om ære og berømmelse. Avaritia har i tillegg betydningsnyansen umettelig og forteller noe om dens gjennomtrengende og vedvarende nærvær hos oss rike, og likevel utilfredse vestlige mennesker.

Det som kvalifiserer grådighet som dødssynd er primært ikke lysten til materielle tingene i og for seg. Problemet er mer at den grådige elsker gale ting på en overdrevet måte, sier Thomas Aquinas. Bak grådigheten ligger en tro på at det forgjengelige og materielle kan sikre livet. Det materielle blir en avgud en setter sin lit til.

For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser, sier Paulus til sin unge venn Timoteus (1. Tim. 6.10). Kjærligheten til penger, det som på gresk heter filarguria, erstatter både troen på Gud og betydningen av det menneskelige fellesskap som tilværelsens dypeste grunn. Dette forklarer noe av dobbeltheten i det latinske avaritia.

I tillegg til å samle seg jordisk gods og gull vil vi samtidig også beskytte det vi alt har samlet. Det er her gjerrigheten kommer inn. Gjerrighet er en slags materialistisk sjalusi. I denne sjalusien ligger frykten for at andre skal frarøve oss det vi bygger vårt liv på. Dermed drives grådige mennesker inn i gjerrighetens isolerende ensomhet.  Det kan forklare hvorfor rikdom og gledesløshet ofte går i tospann.

Onkel Skrue er selve urbildet på kombinasjonen av grådighet og gjerrighet. Eneste mål i livet er å unngå bruk penger, og i tillegg, å tjene enda mer. Frykten for å miste en eneste tiøring gjør ham til en paranoid, egoistisk og grinebitersk gammel mann. Selv om både Donald og de tre nevøene er med onkelen på mange eventyr, er det aldri noe hjertelig eller raust forhold mellom dem. Smålighet og stor rikdom synes ofte å være to sider av samme sak. Den kvernende omregningskalkulatoren som grådigheten gir strøm til, omregner alt til kroner og øre og gjør gjensidige relasjoner om til mer eller mindre nyttige kontakter.

Det er gjerrigheten som grådighetens følgesvenn som problematiserer Gordon Gekkos påstand om at grådighet er et gode. Dette er kanskje noe av hovedlærdommen som tidsspennet mellom Wall Street 1 og 2 gir oss. Selv om grådighet og egeninteressen er en motiverende faktor i kapitalismen, vil den fort miste sin kraft idet krisen er et faktum. Da tviholder alle på sitt. Banker, organisasjoner og enkeltmennesker kniper til og med en grådig hånd beskyttes alt en har samlet. Dermed reverseres flyten av penger og goder i samfunnet. Frykten gjør at alle holder tilbake. Dermed truer både markedet og det økonomiske systemet  å bryte sammen og enkeltmennesket mister tilgangen til fellesverdiene som er skapt. Grådighet synes også i et økonomisk perspektiv fortsatt å forsvare sin plass på listen over de syv dødssynder. Greed never sleeps.