Jan Kjærstads forfører er på en kanal ikke langt fra deg. Vi vet det og til en viss grad aksepterer vi det; vi liker å la oss forføre. Vi lever i forførelsens tidsalder. Det er noe befriende i å la seg fange og rive med. Dette er dagdrømmene , fantasiens og lengslenes rom. Uten evne til forestilling ville livet vært frarøvet noe av sin fascinerende kraft. Det er likevel i en slik lekende verden, at det forføreriske kan bli et større problem enn vi liker og som gjør det nødvendig å se nærmere på forførelsens egenart.

Forføreren har den skremmende, men likevel sjarmerende evnen til å bli det den andre lengter og søker etter. Forførelsen skjer i samspill mellom den forførtes lengsel og forføreren tilpasning til denne lengselen. Forførerens kunststykke er å få den forførte til å handle i den tro at det er ens egen beslutning som styrer handlingens gang. Forføreren utnytter den forførtes egen kraft, lyst og interesse til egen fordel.

Maktovergrepet kan dermed skje i en illusorisk opplevelse av frihet. I tråd med dette spillets dypere logikk veltes ansvaret for forførelsen tragiske konsekvenser over på den forførte part. Forføreren iscenesetter det hele og har regien, men fremstår likevel som uskyldig og uvitende.

Bak det hele ligger forførerens evne til alltid å tilpasse seg sine omgivelser. Forføreren blir det den andre søker. Dette ubestemmelige, tomme, overflatiske og tilpasningsdyktige blir forførerens viktigste egenskap og ressurs. Forføreren er et menneske uten egenskaper, men som blir sin egen skaper i samspill med sine omgivelser. Gjennom sin tomhet, sin mangel på en fast identitet, kan forføreren hele tiden tilpasse seg et hvert ønske, en hver lengsel, et hvert behov.

Forføreren står hele tiden klar til å utnytte den andres spontane og umiddelbare hengivenhet. Til denne hengivenheten er det intet trofast og trygt gjensvar. Det hele handler om utnyttelse samt nytelse uten utstrekning og varighet. Forføreren kan verken fastholde eller oppfylle de ønsker som ble forespeilet.

Det eneste denne forkledningskunstneren ikke kan forvandles til er et ansvarlig subjekt, et ansvarlig menneske som tar konsekvensen av sine handlinger. Forføreren er som reven som alltid har flere utganger. Når Loke, som nettopp var forkledningskunstneren i norrøn mytologi, flyktet fra de andre gudene, bygget han seg en hytte med fire utganger. Forføreren makter aldri å la seg fastholde, verken av seg selv eller sine erobringer. Evnen til å ta vare på den andre er ødelagt. Der må alltid være en fluktvei fra den andre og fra seg selv.

Forførelsens ettersmak er tomhet. Tomheten søker ikke fylden, bare ny pirring som kan tilsløre smerten. Forføreren lar seg aldri fastholde. Alt ansvar veltes over på den som lot seg lokke. Det er den forførte som må betale forførerens pris. En prise som ofte kan være svært høy. Forføreren er et ensomt menneske som gjør andre ensomme. Derfor er det viktig å kjenne forføreren vesen og egenart i tide.