Bloggens siste innlegg har omhandlet lærerens nærvær i students liv. Siden det er blitt slått et slag for den nærværende lærer, må det i denne sammenheng også luftes et problem som neppe er tallmessig omfattende, men som likevel for den som rammes vil kunne ha svært ødeleggende konsekvenser, nemlig det å bli forført eller utnyttet av sin lærer, mentor eller veileder. Det er i den forbindelse nødvendig å tematisere dette fenomenet. Dette er ikke minst viktig i høyere utdanning der læreren ofte blir en maktperson som studenten er avhengig av for å få den nødvendige veiledning i oppgave- og avhandlingsskriving. La oss derfor se noe nærmere på forførelse mer generelt og forførerens vesenskjennetegn spesielt.

Forføreren i den belgiske maleren Felicien Rops streker

Vi vet det og til en viss grad aksepterer vi det; vi lever i forførelsens tidsalder. Vi liker å la oss forføre. Vi elsker å la oss fange og rive med av den makt som ligger i forstillelsen og bedrageriet. I en tid der vi sentrerer om oss selv, elsker vi også det som ligner på oss selv. Som Narcissus faller vi i staver over vårt eget speilbilde. Vi elsker oss selv i den andre. Dette er noe av kjærligheten, men også forførelsens innerste vesen. Ulempen i vår tid er at forføreren ofte tar selvets plass. Forføreren evner nemlig å ligne på oss selv og det vi lenger etter.

Det er i en overflatisk verden, der overflaten hele tiden forveksles med dybde, at forføreriet blir så problematisk. Det er i denne verden av lengsel, forstillelse og forførelse at mennesker kan utnytte sine forføreriske evner.

Hva er så forførerens egenart? Forføreren har den skremmende, men sjarmerende evnen til å bli det mennesket den andre lengter og søker etter. Forførelsen utspiller seg i et intrikat samspill mellom den forførtes lengsel og forføreren tilpasning og forkledningskunst. Forførerens kunststykke er å få den forførte til å handle i den tro at det er ens egen, frivillige beslutning som styrer handlingens gang. Forføreren utnytter den forførtes egen kraft, lyst og interesse til sin egen fordel. Maktovergrepet skjer i lys av en illusorisk frihet. I tråd med dette spillets dypere logikk veltes ansvaret for forførelsen tragiske konsekvenser over på den forførte part. Forføreren, ikke minst slik vi kjenner ham fra den legendariske forførerskikkelsen Don Juan, iscenesatt det hele og har regien, men fremstår likevel som uskyldig og uvitende.

Bak det hele ligger forførerens evne til alltid å tilpasse seg sine omgivelser. Forføreren blir det den andre søker. Dette ubestemmelige, tomme, overflatiske, tilpasningsdyktige og kjerneløse blir forførerens viktigste egenskap og ressurs. Forføreren er et menneske uten egenskaper, men som blir sin egen skaper i samspill med sine omgivelser. Gjennom sin tomhet, sin mangel på en fast identitet, kan forføreren hele tiden tilpasse seg et hvert ønske, en hver lengsel, et hvert behov.

Forføreren står hele tiden klar til å utnytte den andres spontane og umiddelbare hengivenhet. Til denne hengivenheten er det intet trofast og trygt gjensvar, bare tomhetens og hulhetens skremmende gjenklang. Det hele handler om øyeblikkets utnyttelse og nytelse uten utstrekning og varighet. Forføreren kan verken fastholde eller oppfylle de ønsker som ble forespeilet.

Idun lokkes av Loke

Det eneste denne forkledningskunstneren ikke kan forvandles til er et ansvarlig subjekt, et ansvarlig menneske som tar konsekvensen av sine handlinger. Forføreren er som reven som alltid har flere utganger eller rømningsveier. Når Loke, som nettopp var forkledningskunstneren i norrøn mytologi, flyktet fra de andre gudene, bygget han seg en hytte med fire utganger. Don Juans elskovkammer har alltid minst fire utganger. Forføreren makter aldri å la seg fastholde verken av seg selv eller sine erobringer. Evnen til å ta vare på den andre er ødelagt. Der må alltid være en fluktvei fra den andre og fra seg selv.

Forførelsens ettersmak er tomhet. Tomheten søker ikke fylden, bare ny pirring som kan tilsløre smerten. Forføreren legger alltid skylden på den andre, på den forførte, når ulykke og ødeleggelse følger i hans eller hennes kjølvann. Forføreren lar seg aldri fastholde. Alt ansvar veltes over på den som lot seg lokke. Det er den forførte som må betale forførerens pris. En prise som ofte kan være svært høy. Forføreren kan dypest sett være er et ensomt menneske som gjør andre ensomme. Forførerens er et skadet menneske som skader andre.

Som sagt, jeg tror ikke omfanget av dette problemet skal overdrives, likevel er muligheten tilstede i alle maktrelasjoner. Vi trenger derfor åpenhet rundt problemet der vi kan tilegne oss kunnskap om fenomenet samt bidra til å forebygge det så godt vi kan. Det vi ikke trenger er en panikkartet mistenksomhet som gjør alle veiledere og mentorer til potensielle maktmisbrukere. Derfor dette innspillet for å holde tematikken levende og samtidig bygge ned terskelen for å snakke om det.