Fleksibilitet eller stabilitet – hva er viktigst for en leder i vår tid? I en foranderlig verden kreves det fleksibilitet og spontanitet for å håndtere uforutsette hendelser. Likevel, skal en kunne bygge forutsigbare relasjoner til sine medarbeidere, og samtidig være tro mot sine verdier og idealer, er fleksibilitet ikke alltid nok. Da kreves det også en god del stabilitet.
Spørsmålet er altså ganske så komplekst. En smart og fleksible leder, som vet å snu på helen og ta saker og ting som det kommer, kan være en tusenkunstner på enkelte områder, men en katastrofe på andre. Mens deler av organisasjonen syder av kreativitet og nyskapning, vil konflikter og spenninger kunne ulme andre steder på grunn av manglende stabilitet og forutsigbarhet hos den samme lederen. I det lange løp vil da konflikter og indre spenninger undergrave også den kreative delen av organisasjonen. Dette viser at både fleksibilitet og stabilitet er nødvendig og slett ikke gjensidig utelukkende.
Aristoteles drøfter faktisk noe av den samme problematikken. Han bruker arkitektens arbeid i drøftingen av forholdet mellom det fleksible og det stabile. Den spissbuede greske byggestilen med sine ogivale buer gjorde det nødvendig for arkitekten å bruke et fleksibelt målebånd av bly. Målebåndet formet seg etter den aktuelle krummingen på det som skulle måles og målte den samme lengden som en tilsvarende målestokk i tre. For å kunne anvende den samme faste og stabile målenheten over alt, måtte den faste og normerte måleenheten paradoksalt nok være fleksibel. En målestokk av tre ville, selv med all sin fasthet og styrke, ikke kunne brukes til måling av buene. Sin stabilitet og fasthet til tross, den ville likevel gi unøyaktige målinger. Fordi verden stadig er i forandring, må en leder som en arkitekt utvikle en god situasjonsbevissthet. Uten en slik egenskap vil ikke selv det beste utstyret eller den mest velbegrunnede fasthet være til noen nytte.
Augustins tolkningsnøkkel til Skriftens ord, om fasthet i det sentrale og frihet i det perifere, kan være en god ledetråd i det samme spenningsfeltet. En må vite hva som er de viktigste verdiene i organisasjonen, hva er det alt annet står og faller med. Skal en kjempe, er det her en må ta kampen. Her er det ikke fleksibilitet som gjelder, men styrke og stabilitet. Forankret i det sentrale, kan en være svært så
fleksibel på andre områder. Her gjelder kreativitet, frihet og spontanitet. I tider med flom og uvær lærer en fort at trærne med dype røtter og føyelige stamme og grener er de som reiser seg igjen etter den strie flommen eller den forrykende stormen.
Kunsten blir da å vite hva som er det sentrale, og samtidig, hva som er det mer perifere. Det er ikke alltid like lett å vite. Og enda vanskeligere kan det være siden det perifere ofte viser seg å være vel så sentralt som det sentrale selv.
En leder som skal lede i usikre tider må derfor kunne mer enn det teoretiske, tekniske og økonomiske. En må også vite hvilke verdier som er de sentrale, og ikke minst, også hvordan disse verdiene på en fleksibel måte skal kunne anvendes eller implementeres på alle nivåer i organisasjonen. Usikre tider krever derfor ikke bare mer fleksibilitet, effektivitet og handlekraft, de krever også fordypning, stabilitet og stillhet. Bare da kan en lære seg å skjelne rett mellom stabilitet og fleksibilitet, når en må stå fast og når en må gi etter. En god leder må derfor ha både arkitektens fingerspissfølelse og filosofens tankekraft.