Noen ganger krever livet selv at en må gjør unntak fra regler som en har satt for seg selv. I dette tilfelle å skrive noe nytt hver fredag. Dagens kommentar bygger derfor på noe jeg skrev for fire år siden, men som jeg fortsatt opplever har verdi og godt kan leses om igjen. Det dreier seg om måltidet, og i forlengelsen av det, en hyllest til skolekjøkkenet. Heri innbefattet også en hylles til alle lærere som gjennom alle tider har forsøkt å lære den oppvoksende slekt noe om matlaging og bordskikker. Jeg vet ikke om dette faget fortsatt finnes eller om det finnes lærere som arbeider med dette faget lenger. Om faget skulle være borte, så kan følgende innlegg også leses som en ansats til en nekrolog.

Hvert måltid fornyer livet. Idet vi inntar føden opprettholder vi det livet som en gang ble født. Språklig blir vi minnet på denne dobbelthe­ten siden ordet føde kan bety både maten vi spiser og det å sette et barn til verden. Maten og måltidet er en videreføring av det som skjedde i fødselsøyeblikket. Kjøkkenet er på den måten like mye en fødestue som den fødestuen som finnes på sykehuset. Begge steder er det snakk om å føde barn. En forskjell er at det på kjøkkenet også fødes voksne. På store kjøpesenter finnes det også det som kalles fødevareavdelingen. Der fødes ikke barn, men der kan en kjøpe føde til å føde de som sitter hjemme og venter på føden.

Det er ikke bare den rent biologiske siden som blir ivaretatt i måltidet. Måltidet avføder og opprettholder det fel­lesskapet som livet er avhengig av. Dette har tradisjonelt vært et av stedene der viktige verdier, holdninger, ferdigheter og kunnskaper er blitt overlevert fra én generasjon til en annen. Fellesskapet rundt bordet er en del av det jordsmonnet humaniteten og det menneskelige fellesskapet er avhengig av. I måltidet får mennesket næring, men også trening til å håndtere de basale kravene som hver en av oss vil møte i det sosiale livet. Måltidet gir en sosial kompetanse som knapt kan erverves andre steder. Skal vi lete etter kulturens vugge, er bordfellesskapet og måten en fordeler maten på, kanskje det viktigste stedet å begynne. Det som lykkes eller mislykkes på dette nivået, vil fort forplante seg til hele samfunnet.

Erasmus av Rotterdam, den store renessansehumanisten, så bordfellesskapet som et avgjørende element i utviklingen av humanitet og men­neskelighet. Det å kunne takke Gud for maten, for deretter å dele den likelig med alle rundt bordet, de minste først, utgjorde forskjellen på menneske og dyr, mente han. Mens dyrene sprang til matfatet for å rive til seg de beste stykkene, skulle menneskelighet vises gjennom evnen til å kunne vente på den siste og dele med de andre. Evnen til å vente eller utsette behov skapte et åpent rom, et rom mellom behov og behovstilfredsstillelse. Dette venterommet er humanitetens fødested. Denne ventetiden gjorde det mulig for de svakeste, de som ikke var sterke eller raske nok til å gripe de beste stykkene, og likevel få sin del av maten. På den måten bidrog bordskikk til å danne et grunnmønster for atferd i samlivet med andre mennesker.

I måltidfellesskapet lærer en å legge bånd på seg. Her skjer noe som har ringvirkninger for resten av livet når det gjelder oppøving av ens sosiale kompetanse. I dette ligger nemlig kunsten å regulere og tilpasse følelser i forhold til andre personer og situasjoner. Selv om noe av dette også fanges opp i barnehage og skole, er hjemmet og familien likevel hovedarenaen for læring på dette området. I måltidsituasjonen må egne drifter og behov settes på vent, slik at alle i fellesskapet skal få sin del. På den måten blir den sterke som er i stand til å besinne seg, den svakes støttespiller. I motsatt fall, hvis den sterkeste ikke makter å regulere sine behov i forhold til omgivelsene, vil den sterkeste fort bli den svakere sin største fiende.

 Når evnen til å vente på noe eller noen ikke blir dannet eller utviklet, ender det med alles kamp mot alle, der den svakeste hele tiden vil tape. Ja, i det lange løp vil vi alle bli tapere, for hvem kan vel gjennom et helt liv unngå å være svak? Måten vi oppfører oss på gjennom de 36 000 timene vi i gjennomsnitt ville bruke på å spise gjennom et 80 år langt liv, vil sette spor både i oss og rundt oss. Det som skjer i løpet av disse timene vil bidra til å opprettholde det menneskelige, ikke bare rent biologisk, men også moralsk, sosialt og kulturelt. Med det i mente skulle timene ved matbordet være vel anvendt tid. Av samme grunn er det viktig å hylle skolekjøkkenet og alle de som gjennom tidene har forsøk å fremme den gode matens og det fredelige måltidets betydning i unge menneskers liv.