Du burde kunne skulle forstått dette – akkurat nå! Problemet er at du ikke gjør det. Du mangler både informasjon og kunnskap og ser heller ikke sammenhengen så klart som du gjerne ville, skulle eller burde. Iallfall ikke nok til å gjøre noe med det nå. Dermed tvinges du i kne under byrden av alle «burdene». Skulle ville måtte kunne burde lammer handlekraft og innsatsvilje. Til slutt tviler du på alt, ikke minst deg selv.

Hjelpeverbene er svikefulle og utarmende. For dem er nok aldri nok. De markerer aldri et klart sluttpunkt der en med frimodighet kan gjøre det en lenge har tenkt. Du trenger bare litt mer tid, litt mer innlesning, litt mer undersøkelse, litt mer veiledning, og ikke minst, noen flere råd … så skal du nok få gjort det du burde ha gjort for lengst.

Bak denne utarmende beslutningsvegringen ligger det ofte mer enn nok av grundig og ansvarsfull jobbing. Likevel sniker denne demoniske tanken inn: «Skulle eller burde jeg egentlig ikke ha sjekket det hele en gang til? Ja, liksom bare for å være på den helt sikre siden, liksom?»

De modale hjelpeverbene lider av en umettelig bulimi, en okse hunger, som ordet egentlig betyr. De blir aldri mette, samme om du gir hele ditt liv, blir de aldri fornøyd. Få mer, mer … brøler de inn i din slitne samvittighet. De gir seg ikke før du  ligger der, utslitt og mørbanket. Selv da, når du trenger hvile som aldri før, så pirker de fortsatt borti deg med hornene og minner deg om at nå burde du i alle fall ha kommet deg opp igjen!

De flinkeste, de mest pliktoppfyllende og ansvarsbevisste er ofte de siste som får gjort det de skulle og ville gjøre. Imens kruser de andre lettbent forbi. De som tilsynelatende droppet grammatikktimen, som aldri fikk med seg at det finnes noe som heter modale hjelpeverb. De tar det så lett. De gjør det de sier. De får det gjort. Hadde bare alt vært så enkelt, tenker du, der de fyker forbi deg i livets bratte motbakker.

Grunnleggeren av Jesuitterordenen, Ignatius av Loyola, har bokstavelig talt et par ord å si deg i sakens anledning. Han ber deg kutt ut dette tullet. Nok er nok, agere contra, sier han. Det betyr å handle motsatt av den første innskytelse, motsatt av det du normalt tenker. I stedet for å snu deg og se deg over skulderen, for å sjekke at de modale hjelpeverbene er på plass, skal du vende om å se andre veien. Ikke la de modale hjelpeverbene tvinge blikket ditt bort fra situasjonen. Still med en gang spørsmålet: «Hva kan du faktisk og praktisk gjøre noe med, her og nå?» Selv om det strengt tatt ikke er mye du kan gjøre noe med, så klor deg fast i det lille du kan. Tenk deg at du er på klatretur og det er langt ned. I en slik situasjon vil selv det minste lille feste for hånden, være nok til å hindre at du faller ned. Med det som utgangspunkt finnes det med all sannsynlighet et feste til, litt lenger opp. Steg for steg klorer du deg opp fjellveggen, og om litt kryper du over kanten og er i sikkerhet. Du kan puste ut og slappe av. Slik også i denne kampen.

Ta tak i det du kan gjøre noe med her og nå. Hold fast på det og gjør det. Å holde fast på det du faktisk kan er faktisk på holde fast på seg selv. Det er det du kan, selv om det er lite og beskjedent, som kan hjelpe deg ut av hjelpeverbenes sugende og myrvåte beitemarker, der de bulimiske oksene spiser opp hele ditt overskudd og din livsglede.

Altså, ved å fastholde det du faktisk kan, ved å fokusere på det og faktisk gjøre det, så formes du som et selvstendig og ansvarlig menneske. Ordet «kan» gir spenntak i det faktiske livet. Det både løfter deg og bekrefter deg som menneske. Du blir et handlende subjekt i ditt eget liv, ikke bare en utslitt slave under hjelpeverbenes tyranni.