Vincent van Gogh, Pair of Shoes, 1886

«Bare den vet hvor skoen trykker som har den på.» Dette ordtaket er utgangspunktet for dagens refleksjon. Fokuset er ikke individuelt. Det jeg har i tankene er faglige praksisfellesskaper der de fleste har felles «sko»lering, for å si det sånn.  Spørsmålet er: I hvor stor grad kan fagpersoner innenfor et fagområde hevde en slags monopolistisk innsikt og forståelse av egen praksis? Altså, er det bare de som er innenfor et praksisfellesskap som kan vite hva som er sakens kjerne? Er det bare insiderne som kan ta del i diskusjonen om fagets eller praksisområdets fremtid? Er den innsikten som praksis gir, så unik, at den ekskluderer andre fra å mene noe tungtveiende og relevant inn mot saken?

Det å være på innsiden gir uvurderlige innsikt og kunnskap, det tror jeg vi fort kan enes om. Nærheten til praksisfeltet byr på utfordringer av  emosjonell og kognitive art, som de på utsiden aldri helt kan forstå eller sette seg inn i. Den som er i førstelinjetjenesten, det være seg ingeniører, sykepleiere, soldater, økonomer, lærere, eller pasienter for den saks skyld, vil ha en forståelse andre aldri kan lese seg til. Disse gruppers vurderinger og innsikter bør derfor tillegges tyngde og verdi. Det å gjenreise respekten for fagpersoners og faggruppers skjønn og vurderinger, må således være en prioritert oppgave i årene som kommer.

Likevel er ikke praktikeres unike kunnskap helt uproblematisk. Innsidekunnskap er viktig, men ikke tilstrekkelig. Opplever en faggruppe seg for unik, slik at det bare de som har de samme skoene på som kan uttale seg, vil en fort undergrave den unikheten en mener seg å fremme. Ekskludering av eksterne bidrag og vurderinger, vil på sikt undergrave ens egen særegne posisjon. Hvorfor det?

God praksis krever ikke bare god innsikt, men også et godt utsyn, forstått som en relevant og utviklet situasjonsbevissthet. Ekspertise innenfor eget fagområde gir ikke automatisk innsikt i endringer og komplekse prosesser i verden rundt en. Mangel på «utsynets innsikt» kan være skjebnesvangert. Er en kun villig til å lytte til «stammens» egne stemmer, kan en fort gå på en smell. Dybdekunnskap gir ikke automatisk breddekunnskap. Ikke noe fagfelt er en verden for seg selv. En hver institusjon eller organisasjon inngår i en større helhet. For å forstå denne større helheten, er en nettopp avhengig av utsidekunnskap. Derfor er det ikke bare spesialkompetansen som må oppvurderes, også andres betydning og innsikt må oppgraderes og verdsettes.

I forlengelsen av dette perspektivet, skal nykommerens plass og funksjon innenfor et praksisfellesskap kort nevnes. I møte med nykommeren, som akkurat har fått de nye skoene på seg, vil ydmykhet være helt avgjørende. Nykommeren kan nemlig bære med seg en innsikt som de erfarne for lengst har  glemt eller sluttet å se. «Et fremmed øye ser nøye», sa ofte min bestemor fra Nord-Norge. Selv om den vet best hvor skoen trykker som har den på, er det dermed ikke sagt at sko-eieren er den som best ser veien videre. Nykommeren kan på den måten være en viktig veiviser for gamle og erfarne skobrukere. De uerfarne, de med de nye skoene, kan også vite noe de gamle aldri har visst. Noe som kan berike og fornye, ikke bare forstyrre og irritere.

Til slutt: Det kan være fornuftig for de som går i sko som er trange og trykker, å stige ut av dem eller ta dem av seg i en periode. Det vil gjøre godt, ikke bare for egne føtter og såre tær, men også for de mange nykommere som er på vei inn i praksisfellesskapet. Kanskje kunne Povel Ramels gamle slager, Ta av dig skorna, medge att det känns skönt, bli denne vårens nye slager rundt om på de mange arbeidsplasser?