Hva gjør at vi ikke tør ta beslutninger? Det kan være mange grunner til det, men denne fredagen skal et aspekt løftes frem. Frykten for å feile, og dermed få kritikk, synes å være en viktig hemmende faktor. Med store forventinger fra andre, og ditto høye ambisjoner på egne vegne, er dette ikke unaturlig å vegre seg for å gjøre det en vet en burde eller kunne gjort. Kombineres dette med en urealistisk drøm om at det alltid finnes perfekte beslutninger, og at det bare tar litt tid å finne de, er man alt langt inne i beslutningsvegringens kronglete farvann.  Med litt bedre oversikt, med litt flere opplysninger og ved å skyve det hele ennå litt lenger frem i tid, i alle fall til i morgen eller til neste uke, så skal en nok treffe innertieren på den optimale måten.

Behovet for å skyve litt på beslutninger til i morgen, for da å finne en enda bedre løsning, har et eget navn, det kalles prokrastinering. Ordet har latinske røtter og er sammensatt av to ord: pro, som betyr «frem», og crastinus, som betyr «det som angår morgendagen». Poenget er at man utsetter noe til i morgen, som strengt tatt kunne vært gjort i dag, for at det hele skal bli litt bedre enn det som var mulig i går. Prokrastinasjon kan komme til uttrykk på et utall av måter. Det slår inn som frykten for å ta viktige og vanskelige beslutninger, men kan også ramme mer hverdagslige oppgaver som det å få betalt regningene, gjort de nødvendige innkjøpene, tatt den nødvendige telefonen eller kommet i gang med den lenge tiltenkte oppgaver.

Sendrektighet og utsettelse av valg, har likevel sine egne farer. Et gammelt ordtak fanger noe av problemkomplekset. Der heter det at prokrastinering, utsettelser av beslutninger, «er de gode muligheters gravplass». Gårsdagen gav en en gylden mulighet, mulighetens vindu stod åpent, men åpningen og muligheten ble aldri brukt. Dessverre skjedde ingen ting, og mulighetene måtte gravlegges eller skrinlegges. De ble aldri til virkelighet, de ble aldri realisert, for det skulle skje senere.

Vandringer på mulighetens gravplass senere i livet, kan vekke både sorg og undring. Undring over at en ikke benyttet mulighetene som en gang var der. Hva i all verden gjorde at den ikke ble brukt? Sorg, fordi livet kanskje tok andre veier, som ikke helt ble som en hadde tenkt.

Frykten for å gjøre feil, eller miste gode muligheter, gjør at man lett kan miste de beste mulighetene. Derfor kalte de gamle denne type vegring for de gode muligheters gravplass.  Prokrastinering er på den måten i seg selv er en beslutning, som til tider kan få store konsekvenser. Selv om en gjør ingenting, så kan det likevel skje ganske mye. Cicero, den kjente romerske advokaten og folketaleren, som virket på slutten av den romerske republikktiden, tok i sin tid et oppgjør med beslutningsvegring i en politisk sammenheng. I de fleste saker vil treghet og prokrastinasjon være et onde, hevder Cicero. Han siktet spesielt til det romerske senatets behandling av enkelte saker, som tross lange diskusjoner, aldri ledet til noen konkret beslutninger. Dermed gikk en glipp av muligheter som var der, men som aldri ble brukt. En fikk ikke satt foten ned, og ble derfor hinkende etter mulighetene, men uten å få tatt tak i dem.

Med Cicero som i mente er utfordringen  i dag å vise større dristighet og initiativ. Den perfekte beslutningen finnes ikke, enhver beslutning vil kunne utløse bieffekter en aldri kunne planlegge for eller vite ville komme, før en hadde gjort valget. En beslutning er således ikke det endelige sluttpunktet, men mer å forstå som et nytt og spennende startpunkt. Den største feile vil da ikke være at en eventuelt feilet, men heller at en aldri kom i gang. Det kan være den største feilen, med de mest negative konsekvensene.