I dette noe seige overgangspartiet mellom en god ferie og et nytt arbeidssemester, har jeg behov for å komme med følgende påstand: Arbeid er oppskrytt. Grunnen er følgende: Arbeidets oppslukende og ofte dominerende stilling i våre liv kjenner i liten grad ettertankens, hvilens, uvirksomhetens iboende krefter. Selvsagt har vi sett frem til ferien etter et langt vårsemester, men også dette avbrekket står ofte i arbeidets tjeneste. Vi har fri for å lade batteriene slik arbeidet kan tilføres enda mer av vår energi. Vår energiske, kreative og effektive livsform og arbeidsinnsats kan for de fleste fremstå som beundringsverdig og respektabel. Men den samme livsformen kan samtidig, og det er et aldri så lite paradoks, være tilslørt eller forkledd latskap. Det kan nemlig være at de av oss som ynder å fremstå som slike overskuddsmennesker, egentlig er de lateste av alle.
Søren Kierkegaard er i sitt skrift Sykdommen til døden en av dem som på en skarpsindig måte er med å avsløre dette effektivitetens maskeradespill. Den beundringsverdige arbeidsinnsatsen og effektive fritiden vår, kan være en flukt fra oss selv eller fra det å ville være seg selv. Arbeidets tyngde blir likevel en letthet som foretrekkes fremfor den tyngde det er å leve åpent med seg selv og sine medmennesker. Det energiske arbeidet kan speile en latskap i forhold til å ta tak i seg selv og de store spørsmålene i livet. For først når vi er hjemme i vårt eget liv, kan vi være noe sant og ekte i andres liv, først når vi i sann selverkjennelse er oss selv på godt og vond, kan vi hindre at vi blir oss selv nok, som Ibsen sier det. Det er da vi på alvor kan ta tak i relasjonene til våre nærmeste, til det sosiale fellesskapet vi er en del av, til naturen og ikke minst til Gud.
Den bortkomne sønnens forvandlende øyeblikk var da han ”kom til seg selv.” Men veien til seg selv kan ofte være lenger og vanskeligere enn til noen annen person. Det er mye letter å være omgitt av kollegaer og venner, enn å ønske seg selv velkommen inn til noen uvirksomme timer i ensomhet. Det er mer behagelig å møte andre i døren enn seg selv. Men hvem er til sjuende og sist jeg dersom jeg hele mitt liv er på en rastløs reise bort fra meg selv?
Kanskje var det på tide å roe ned, holde hviledagen hellig og dermed få tid til å reise ut på en av de mest eksotiske og viktigste reisene et menneske kan gjøre i sitt liv, reisen hjem til seg selv. Av de tusen steder du bør besøke før du dør, bør du ikke glemme deg selv og ditt eget liv. For den bortkomne sønnen begynte reisen hjem til sin far, sin bror og resten av familien med at han fant seg selv. På samme måte kan et oppgjør med vår egen urolige og rastløse flukt bort fra oss selv, være det første steget på veien tilbake til de andre, til våre nærmeste, til våre barn, til vår ektemakte, til våre venner, ja kanskje også tilbake til vår barndoms Gud. God reise!
Du veit sanneleg å ta pulsen på tida vi lever i og filosofere over mangt og mykje som det kan vere viktig og naudsynt å tenkje igjennom. Etter å ha lese innlegget ditt «Arbeid som tilslørt latskap», gjorde eg meg nokre tankar.
Det heiter at lediggang er rota til alt vondt,
så difor må vi i vår daglege dont
fylle all tid med slikt som er nyttig og viktig
og effektive vere i alt vi gjer.
Å sitje gjerandslaus, det er slett ikkje riktig;
det inn i latskap og uforstand oss ber.
Slikt som dette eg fekk lære i oppveksten min,
men tankane mine gjekk ofte i spinn…
Det gjaldt å utnytte tida som best ein kunne,
men eg erfarte å ikkje få det til…
For på så mykje ved livet eg fann å grunde,
og i andres forventningar fór eg vill.
Det fanst så mange underkommuniserte krav,
og dårleg samvit det meg inn i mellom gav…
For eg ville vere frisk og flink og flittig
og ikkje på grubling kaste tida bort…
Eg fekk å kjenne meg opprørsk, frekk og vanvittig…
Langsamt eg ville leve og ikkje fort…
Du tør å hevde at vår annsemd er vår latskap…
Kanskje er mangt av det vi gjer berre skrap…
Ut frå gammal vane vi arbeider og lever,
og til å områ oss vi sjeldan finn rom.
Eg fell i å tru at mest for tomleik vi strever,
men vår livsstil det kostar å leggje om…
Om det eine naudsynte vi ikkje vil vite,
for det synest oss å føre til lite…
Vi samlar oss rikdom og bragder her på jorda.
Mangt det er vi søkjer å få og å nå.
Vi gløymer å følgje dei livgjevande orda,
så i himmelen våre skattar vert få…