Tomhet og separasjon er begge tvetydige størrelser. De lokker og skremmer oss på samme tid. Frihet fra det som binder oss innebærer også en form for tap. Frihetens bruddflate kan derfor romme mye smerte. Løsrivelse kan etterlate dype sår. Akkurat denne siden ved frihetsbegrepet erfares nok oftere enn den drøftes. Noe av den samme smerten finnes i tomheten. Tomhet og fravær gir muligheter. På samme tid kan en slik mulighet virke truende og gi livet en ekstra tyngde.

 Den engelske tenkeren og forfatteren G.K. Chesterton forteller et sted om barn som lekte på toppen av en høy klippe. Klippen var omgitt av frådende hav på alle kanter. Rundt klippetoppen var det en vegg. Barna lekte og lo bak veggen. Noen voksne som kom til øya mente at barna kunne ta skade av å være innestengt bak veggen. De ville gi dem frihet. Etter at de hadde revet ned veggen og reist bort en tid, kom de tilbake. Undringen var stor da de nærmet seg klippetoppen og ikke kunne høre barnas latter. På toppen fant de ut hvorfor latteren og leken hadde stilnet. Barna lå tett sammenkrøpet midt inne på platået. De hold rundt hverandre og var livredde. Den veggløse friheten hadde skremt dem. Det åpne rommet gav ikke lenger trygghet for lek og skapende aktiviteter.

 Vi er vant til å tenke at desto mer frihet vi får, jo bedre vil livet bli. Det med frihet er likevel ikke fullt så opplagt som en skulle tro.

 Drømmen om absolutt frihet går i retning av absolutt ensomhet og tomhet. Et fravær av alle relasjoner og bånd leder i siste instans til døden. Bare i døden er en frigjort fra alt, men da også fra livet. Slik sett vil livet selv være en begrensning av friheten. I livet begrenses vi av andre mennesker, av forpliktelser, av ansvar, av å måtte arbeide og sove, ja, til sjuende og sist begrenses vi av vår egen kropp.

 I et slikt perspektiv er begrensningene noe av det å være levende, en forutsetning for i det hele tatt å være menneske. Frigjøring og separasjon kan på et punkt tippe over å gi motsatte konsekvenser i forhold til det vi hadde tenkt oss. Det å bli frigjort kan lede inn i fremmedgjøring, ensomhet og isolasjon. Smerten i fremmedgjøringen er opplevelsen av å være fremmed i egen verden. Det fremmedgjorte menneske er i eksil i sitt eget liv. Uttrygghet og ensomhet blir eksilets grunnkategorier. I seierens stund glemmes at de begrensende faktorene som en har kvittet seg med, samtidig er en del av det jordsmonn, de betingelser og forutsetninger som ligger til grunn for ens eksistens.

 Den verden jeg har behov for å frigjøre meg fra, de menneskene jeg opplever som et hinder for videre fremgang og frihet, er samtidig det som holder meg oppe. Jeg har min værens grunn i noe som ikke er meg selv. Uten denne verden av motstand ville ikke mitt liv være mulig. Det er ved det, de, den andre jeg faktisk lever. Dette forholdet gjør frihet til et tvetydig prosjekt. Selv om jeg oppnår frihet gjennom separasjon, kan denne separeringsstrategien på et punkt slå til bake og bli en trussel både mot eget liv og den frihet som er vunnet. Frihet har sine grenser. Til tider kan trykket fra friheten føre oss inn i et nytt fangenskap, tyngre enn det vi flyktet fra.