Om litt vil juleevangeliet på nytt minne oss om Herodes mislykkede forsøk på å bli kvitt Jesusbarnet og dets betydning i historien. Tankekorset blir likevel at det Herodes i sin tid forgjeves forsøkte på, i dag
har skjedd fyldest uten bruk av verken vold eller forfølgelse. De fleste lever jo sitt liv som om Herodes lyktes. Hvordan kunne det skje?
Julens mysterium har vært en fortelling som har sprengt seg vei gjennom historien og forandret enkeltmenneskers og nasjoners liv og virke. Kristi fødsel har dannet utgangspunkt for vår tidsregning og inspirert kunstnere, musikere og forfattere til noe av det ypperste som menneske har skapt.
Dette eksistensielle og skjellsettende mysterium, at Gud ble menneske, er likevel redusert til et blekt bakteppe for en feiring som for folk flest går på tomgang. Det er mest for barna, sier vi voksne og markerer at julen egentlig ikke berør oss lenger. Selvsagt gleder vi oss over noe gode fridager sammen med familie og venner, og godt er det, men det opprinnelige innholdet i julen verken ryster eller forskrekker oss lenger. Slik sett er den kristne julen i ferd med å nulles ut i vår kultur. Og igjen, hvordan har vi kunnet gjøre det Herodes med all sin makt ikke var i stand til?
Det finnes en måte å bli kvitt brysomme og fremmede mennesker på som er mer effektivt enn å forfølge dem, det er å inkludere dem i fellesskapet. Ved gradvis å omforme den fremmede, ved litt etter litt å fjerne alt som er fremmedartet og provoserende, temmes og omskapes den fremmede i vårt bilde. Til slutt har den fremmede mistet all sin identitet og betydning. Den berikelsen som den fremmede bar med seg er tappet for all sin fornyende kraft . Det er dette som på engelsk kan kalles ”exclusion through inclusion”.
Det uforklarlige mysteriet, at Gud en gang ble menneske, har tapt sin saft og kraft. Ikke gjennom Herodes’ brutale og bestialske barnedrap, men tvert om ved å gjøre Jesusbarnet til en ufarlig og nusselig liten skapning, maktet vi det Herodes i all sin gru aldri maktet. Nussifisering har gjort juleevangeliet kraftesløst i all vår makeløse velstand. Det guddommelige frelsesdramaet er redusert til en rekvisitt, en underordnet detalj i vår feiring.
En sann julefeiring fordrer et ydmykt og ærefullt møte med Den fremmede Gud, et møte der både hans menneskelighet og hans guddom æres og tilbes. Først da vil vi igjen kunne komme i kontakt med julenatts dypeste mysterium, først da vil Den fremmeds rikdom og nåde på ny kunne bli oss til del.
Alle lesere av denne spalten ønskes med dette en sann og god advent- og julehøytid!
