Ikke noe menneskelig fellesskap kan bestå over tid uten et minstemål av takknemlighet. Hva er det ved takknemligheten som gjør den så viktig? Takknemlighet er  relasjonsbyggende, den bygger, styrker og fornyer båndene mellom mennesker. Den er en hellig dyd som skaper forutsigbarhet, respekt, tillit og trygghet. Takknemlighet er et slags gledens ekko som høres og føles lenge etter at den gode gjerningen er gjort, sier den franske filosofen André Comte-Sponville. Takkens ord er korte i sin utførelse, men lange i sin virkning.

Gjennom takkens ord anerkjennes og bekreftes andres bidrag som viktige og betydningsfulle. Takknemlighet former fremtiden siden den legger grunnlaget for videre samhandling. Den tyske sosiologen George Simmel regner derfor takknemlighet til en av de viktigste sammenbindene faktorene i et samfunn.

Den takknemlige vet at en selv ikke er forutsetningen for eget liv. Ingen av oss lever for oss selv, ingen kan klare seg på egen hånd. Vi er alle avhengig av andre mennesker på godt og vondt. Det er denne ydmykhetens visdom og innsikt som takknemligheten er bærer av. Takknemlighet er glede over å være forunt noe en selv ikke er opphavet til. Det er å erkjenne sin rolle som mottaker. Det er evnen til å se seg selv som avhengig av sitt medmenneske, uten å oppleve dette som et nederlag. Jeg er avhengig av de andre for i det hele tatt kunne leve. Derfor er de andre egentlig de første i mitt liv. Ved å verdsette de andre, verdsetter jeg samtidig meg selv.

For egoisten er dette problemet. Egoisten vil ha all æren selv. Egoisten kan ikke takke eller anerkjenne andre enn seg selv, det vil være å dele æren med noen. Den som vil være sin egen årsak, den som vil ha all ære selv, vil vanskelig kunne se seg avhengig av andre. Takknemligheten er derfor ydmykhetens språk. Ydmykhet er det jordsmonn som gir mennesker vekstmuligheter. Den takknemlige ser og fastholder de gode sidene ved andre, noe som er en forutsetning for å kunne hengi og elske andre mennesker. Det innbitte og selvstendiggjorte mennesket, som har ofret alt for nå sine mål, som vet at kun egeninnsatsen teller, har ikke behov for å dele gleden med andre enn seg selv. Hvordan kan man være annet enn utakknemlig når en ikke makter å anerkjenne andre enn seg selv, beundrer andre enn seg selv, prise andre enn seg selv, spør Comte-Sponville.

Det at jeg selv blir fastholdt og bekreftet, gjør at jeg ikke trenger å jakte nye bekreftelser hele tiden. Takknemlighet gir trygghet, den stabiliserer og trygger både den ytre og den indre verden. En slik trygghet er i stand til å tåle betydelig motgang og vansker. Ved å fastholde bekreftelser fra fortiden i tanke og sinn, kan en falle til ro i nåtiden. I ettertankens skapende stillhet høres ennå ekkoet av de gode ordene. Denne ettertankens ro har sin egen bevegelse. Takken skaper bevegelse mot fellesskapet, mot de andre. Mens den rastløse og glemsomme uroen er stasjonær i sin bevegelighet, er ettertanken og takken dynamisk og bevegelig i sin ubevegelighet.

Takknemligheten bygger en bro mellom den enkelte og omverden. Dets åpne blikk inviterer andre til fellesskap. Broen som bygges gjør anerkjennelse og bekreftelse mulig begge veier. Den som anerkjenner og husker andre, legger grunnlaget for selv å bli husket. Takknemligheten omformer mistanke og bitterhet i retning av tillit. Den gode relasjonen forsterkes, den ødeleggende separasjonen motvirkes. Dette gjelder ikke bare på individnivå. I disse dager vil takknemlighet kunne være en nøkkel til positive endringer på det politiske, ja, sågar på det storpolitiske planet.