En oppdragelse som kombinerer permanent overvåkning med den mest totale overbærenhet, kan få fatale konsekvenser. Dette hevder den engelske kriminalforfatteren P. D. James i boken Menneskenes barn fra 1993. Men ikke nok med det, barn som blir behandlet som guder kan lett vokse opp til djevler, sier hun videre i samme boken.

P.D. James tematiserer her et viktig, men vanskelig område innenfor oppdragelse. Mens vi sist fredag tok tak i den permanente overvåkningen av barnas livsverden, er turen i dag kommet til en slags total overbærenhet i møte med de samme overvåkede barna.

Overbærenhet, anerkjenne og raushet er viktig. Et menneske kan trolig aldri få for mye kjærlighet. Likevel, det gode kan alltid bli det bestes verste fiende. Selv om noe er godt trenger ikke mer av det samme å gjøre det hele enda bedre. Tvert om, for mye av selv det beste vi vet vil til slutt  virke ødeleggende. Spørsmålet er om det har gått inflasjon i bruken av anerkjennelse, ros og bekreftelse?  Ble det for mye Möllers tran?

En billig og overflatisk anerkjennelse fører nemlig til en svekkelse, ikke en styrking, av det unges livsmestring. Det skjer der voksne løfter barnet og den unge opp på en måte som samtidig tilslører manglende forutsetninger for den rosen de får. På den måten blir det et misforhold mellom foreldrenes eller lærerens utsagn og den kapasiteten som barnet faktisk har. Dette går et stykke på vei, men i møte med det virkelige livets mange utfordringer  kommer de unge til kort.

Med en ukritisk anerkjennelse som ballast er det lett for unge mennesker å tro seg ferdig utlært og klar til en lederjobb med en gang de går inn i arbeidslivet. Bortskjemte og oppblåste barn som behandles som små guder, kan, Som P.D. James antyder, bli ganske så ubehagelige å være samme med. Selv om de er små, kan de fort oppta utrolig stor plass.

Så selv om P.D. James demonisering av bortskjemte  barn er i overkant krast, er det ikke tvil om at en slik oppdragelse vil gjøre barna en bjørnetjeneste. Det skal god rygg til å bære gode dager, heter det. Det å bare legge bomull i sekken og sy puter under armene styrker ikke unge rygger. Faren er jo hele tiden at en enten mister motet og gir opp i møte med den første kneika i livet eller at en utvikler en aggressiv allergi mot alle former for kritikk og korrigeringer.

Her må også vi voksne ta en annen form for selvkritikk. I denne rosen kan det også ligge en form for ansvarsfraskrivelse. I stedet for å ta tak i de krevende utfordringene er det lett å gi ros for å slippe unna den møysommelige prosessen det er å lære og lede andre mennesker på en ærlig og oppriktig måte.

Det å behandle barn og unge som guder vil forsterke fremveksten av en curlinggenerasjon. Dette er en generasjon der de voksnes hovedoppgave er å fjerne alt som virker hemmende og begrensende på deres fremferd.  Dette skaper i første omgang glade barn og unge, i alle fall en kort periode, og i tillegg får vi voksne fred og god samvittighet. Problemet er da bare at vi undergraver vår felles fremtid. Når  curlinggenereasjonen en dag forlater isen og skal inn på det mer ruglete og friksjonsrike delen av livet, så kan vi risikere at ikke bare den enkelte, men også hele kulturen går på tryne. Ingen hadde nemlig snakket sant om hva livet til syvende og sist krever av oss. Da har vi ikke bare gjort neste generasjon en bjørnetjeneste, men også oss selv.