Statlige oppdragere- og omsorgsstrategier er i ferd med å bli en trussel mot vår felles fremtid. Hvordan det? Jo, fordi dannelse i stigende grad omformes til et sett av disiplinerings- og kontrollstrategier dere barnas liv og virke underlegges samme kontrollstudier som rotter og mus i bur. Borte er den genuine respekten for barna og deres rett til sin egen barndom. Barn er i det samfunnsbyggende prosjekt blitt et middel til å sikre politisk og økonomisk vekst på linje med ressurser som olje og fisk. Vi pisker dem med PISA-rapportenes dystre sammenligningstall og ser på dem som undermåls sjarlataner som ikke lar seg dressere til å gjøre som den statlige mora vår sier.
Tidens barn er underlagt et forsknings-, kartleggings- og evalueringsarbeid som mangler sidestykke i historien. Deres innerste rom er invadert av det Foucault kaller et panoptisk blikk, et blikk som ser alt, registrerer alt og kontroller alt. Selv ikke den minste hemmelige og intime fantasi slipper unna omsorgsregimets finslepne måleinstrumenter. Ikke en stein er usnudd i de unges liv. Borte er mysteriet, mangfoldet, det fremmedartede ved barn og de unges liv. Latteren fra barna på Karl Johan, som Cornelis Vreeswijk synger så levende om i ”Turistens Klagan”, er i ferd med å stilne. (Hør den på http://www.youtube.com/watch?v=YkbWlOYym44).
Resultatene fra studiene pløyes så tilbake i det pedagogiske arbeidet og legger grunnlaget for undervisningsopplegg som bare blir mer og mer teoritunge. Spontanitet har ingen plass i dressurgaloppen der bare nasjonale prøver er det som teller. Skal de leke eller spille, så skal det i alle fall tjene en hensikt. Tallene fra PISA- rapportene forteller med all tydelighet at det er alt for mye lek og moro der ute. Nå må skolen virkelig skjerpe seg. Skrustikken må teites til enda noen hakk om velferdsstaten skal reddes etter at oljeeventyrets endelikt.
En legitim omsorg vendes nå om dagen til et lammende og disiplinerende kontrollsystem. Dette rammer ikke bare de unge. På sikt vil det hemme og ødelegge for samfunnets evne til utvikling og fornyelse slik Kjetil Hafstad har pekt på det i sin bok Ouverture til kroppens flukt fra 2007. En hver kultur er avhengig av selvstendige mennesker som respekteres og anerkjennes for det de er, ikke for det de skal kunne eller utrette i livet. Dagens pedagogiske prosjekt speiler i liten grad retten til dette menneskeverdet. Dannelsen vris i retning av instrumentelle strategier preget av avhengighetsskapende omsorg, uten omtanke for barnas rett til et frirom i eget liv.
Rommet for dagdrømmer, fantasier og fri livsutfoldelse, rommet der det skapende og selvstendige åndsmennesket kunne vokse frem, er snart murt igjen. Hafstad har helt rett når han sier at det å innrømme enkeltmennesker, og spesielt barn, retten til et eget frirom i egen kropp og eget liv, er en av de viktigste reguleringsoppgavene vi står overfor i vårt samfunn. Uten respekt for barnets fremmedhet, dets intime grenser, dets rett til å være alene med seg selv, vil aldri kunne oppdra til frihet og selvstendighet, men til avhengighet og tillært hjelpeløshet.
Derfor er tiden inne til å beskytte barn og unge mot tidens omsorgstyranni. Omsorgen må være mer respektfull og ydmyk enn kontrollerende. Den enkelte må innrømmes retten til å være et mål i seg selv og ikke bare et middel som skal sikre fremtidig næringsvirksomhet og nasjonal produktivitet i en globalisert økonomi. Cornelis Vreeswijk har med et skremmende klarsyn sett hva som står på spill. Siste verset i sangen om barna på Karl Johan sammenfatter det hele :
när inga ungar längre finns är allting slut.
vad är det då för mening om man står ut?
visst har det blivit kaos i tidens lopp,
men så länge det finns ungar så finns det hopp.
