Lykken og det gode livet er for mange av oss et annet sted enn der vi akkurat nå befinner oss. Det positive ved denne lengselen etter noe mer i livet, er at den setter oss i bevegelse. Det negative er at vi aldri helt vet hvor vi skal. Derfor kan vi heller ikke vite når eller om vi er fremme eller har nådd målet. Denne alltid tvilende, søkende og aldri hvilende livsstilen driver oss ustanselig til nye oppbrudd. Vi blir nomader som alltid er på farten, alltid på vei til et annet sted, et annet forhold, en annen jobb, en annen sammenheng, en annen glede.
På den måten lever vi alle Øst for Eden. Filmatisering av John Steinbecks roman Øst for Eden fra 1952, med James Dean i hovedrollen (1955), bygger på en gammel fortelling fra Det gamle testamentet som nettopp tematiserer den rastløses jakten på det tapte Paradis, på den tapte gleden. Etter at Kain hadde drept sin bror Abel ble han fordrevet fra Paradis eller Eden, som stedet også kalles. Flukten østover føre han til et land som het Nod. Nod betyr rastløshetens land.
At rastløshet er forbundet med retningen østover, kan ha sammenheng med at solen alltid går opp i øst. Nippon, som er japanernes navn på sitt eget lang, betyr nettopp soloppgangens land. Reiser en kontinuerlig østover er det alltid en ny dag som bryter frem. En får ikke gått til ro, en finner aldri hvile, en må alltid begynne på en ny morgen. Det er ikke noe sted å raste eller hvile for lenger tid, derfor blir en da også så rastløs.
Som dagens gledesjegere er vi alle Kains barn. Vi bærer i oss håpet om en dag, bak neste sving, bak neste tunge bakketopp, i neste forhold, i neste jobb, på neste sted, endelig å finne tilbake til eller nå frem til vårt livs Eden. Men som oftest glipper det akkurat i det vi tror vi har grepet det. Derfor drives vi på ny ut på leting. For tidens lykkejegere går liksom solen aldri ned. Det blir ikke mye tid til hvile.
Til dette dynamiske og hurtig bevegelige livet, er det at den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera stiller et viktig spørsmål: Hvor er gleden ved å gjøre ting langsomt i denne hastighetens tidsalder? I vår jakt på gleden er det som om vi ikke våger det langsomme, det ettertenksomme eller det kontemplative. Det er som vi paradoksalt nok ikke tørr sette ned farten av frykt for å miste noe eller gå glipp av et eller annet litt lenger fremme.
Vi oppdager dermed ikke at det er selve livet som er i ferd med å miste. Det eneste livet vi faktisk har er det vi har her og nå. Det livet som holder oss opp mens disse linjer leses. Kundera minner oss om at hurtigheten i vår jakt på gleden samtidig er den som forsterker glemselen. Jo raskere vi er i vår iver etter å finne gleden, dess raskere vil vi også glemme den gleden som finnes der jeg alt nå er. Derfor slår han et slag for langsomheten. Vi må stoppe opp sier han. Vi må ikke bare jage østover, mot soloppgangen. Vi må stoppe opp å ta oss en rast. Langsomheten hjelper oss å huske hva vi har, hvem vi er og hvor vi er på vei.
Gammel glede
På gresk uttrykkes sannhet med ord-paret ”ikke-glemsel”. Det å leve i sannheten om seg selv og sitt eget liv handler da om å huske. Huske hva vi alt har fått, alt har oppnådd og ikke minst de relasjonene vi alt står i. Det er her gleden til syvende og sist er å finne på det jordiske planet. At vi også husker gavenes opphavsmann og giver, den treenige Gud, hører også med til dette ikke-glemsels perspektiv.
Dette betyr til syvende og sist at det er barna, de gamle og de syke, munkene og nonnene, de trege, de langsomme og de inneffektive som i dag holder verden sammen og minner oss om hva det sant menneskelige er. Og i det samme lyset, at det er vi effektive, raske og hurtige gledesjegerne som i vår iver representerer en trussel mot det gode livet og mot noe av det sant menneskelige. Tiden er derfor inne til å vise mer respekt og ydmykhet for langsomheten og de langsomme blant oss. Om ikke lenge er vi der selv og da trenger vi noen som kan vente på oss. Uten det blir livet særdeles gledesløst. Det gjelder bare at vi begynner å vente på andre i tide, om de i sin tid skal ha tid til å vente på oss.
