Mens kampropet ”Til Valhall, til Valhall”! ennå henger i luften, kan det være nødvendig å se noe nærmere på stedet det her oppfordres å reise til. Valhall var i følge norrøn tro stedet der fallene krigere møttes etter sin død. Her trente de døde heltene under Odins ledelse til det siste store slaget, Ragnarok, den tids dommedag.

Når en liten gruppe norske soldater nå oppfordrer hverandre til å slåss i rammene av denne mytologiske fortellingen, er det god grunn til å ta dette på alvor. En revitalisering av en norrøn krigerkult har nemlig svært ødeleggende konsekvenser ved seg. Dette er ikke minst knyttet til hevnmotivet. Det at en fallen norsk soldat æres ved at de gjenlevende skal ta hevn er det mest alvorlige ved det hele. Hevnens vesen er nemlig knyttet til tanken om at det er mulig å forfølge årsakene til ondskapen i den hensikt å rykke det onde opp med roten. Ved å snu ondskapen en selv har blitt utsatt for av fienden, mot fiende selv, ligger der et håp om at smerten og savnet over den drepte skal dempes og leges, men også at minnet om den avdøde kan æres på denne måten. Ondskapens forløsende kraft ligger i gjengjeldelsesmotivet, i tanken om at fiendens død kan gjenopprette noe av det tapte.

Kjennetegnet ved denne ondskapens terapi er at den militære terapeuten selv omformes i det ondes bilde. Ved å bekjempe det onde ved bruk av mer ondskap, blir den som regner seg som god, selv blindet av ondskapens mørke. Ja, mer enn det. Hevntanken nærer den ondskapen alle mennesker har en rem av i sitt indre. Den norrøne krigerkulturen vil altså kunne bidra til en forsterkning og et frislepp av den iboende ondskapen norske soldater, på lik linje som norske sosionomer, norske revisorer, norske bakere, norske lærere, norske bønder, norske prester, norske leger, norske renholdsarbeidere, norske fundamentalister, norske feminister, norske kristne, norske homofile, norske muslimer og norske offiserer – bare for å nevne et lite knippe – alle har en del av og bærer i sitt indre.

En av de farligste fiendene i alle konflikter er den vi bærer i vårt eget bryst. Dersom vi ikke setter en stopper for den, ved at vi vender oss bort fra det onde mot det gode, vil vi til slutt fortæres av vår egen ondskap, lenge etter at slaget er over og alle de gjenlevende har dratt hver til sitt.

Et særlig trekk ved livet i Valhall kan hjelpe oss til bedre å forstå denne ondskapens logikk, og det er maten som ble servert i disse store valhallene. Hver dag benket vikningene seg rundt bordet for å spise galten Særimne. Ikke før var galten fortært, så fremstod den like levende når kvelden kom. Det tok derfor aldri slutt på maten, siden de kunne fråtse i det samme flesket til evig tid.

Hevnen har noe av dette stadig nye, men like fullt fordrervede kjøttets kvaliteter. Den som spiser av maten som serveres i Valhall, vil spise på seg en salgs moralsk oppløsning. Hatet og hevnens like friske kjøtt, som en selv vil spise hver dag og som en også vil servere sin barn og barnebarn, vil kunne forderve ikke bare en generasjon, men utallige av generasjoner. Det er denne indre bitterhetens oppløsning en gruppe norske soldater utsetter seg for ved å gjenopplive denne norrøne tro og tenkningen.

Dette er ikke noe snerpete angrep på soldater i krig. Det er tvert om et forsøk på å språksette noen av de farene som til alle tider har vært nærværende for mennesker som på ulike måter har hatt til hensikt å bekjempe det onde. Spørsmålet er som jeg tidligere har formulert det: Hvordan bekjempe det onde uten selv å bli ond? Svaret på dette spørsmålet innebærer blant annet en nøktern analyse av ondskapens vesen, ikke minst dens smitteeffekt for alle som mener seg å ville bidra til dens bekjempelse.