Hva er sentimentalitet? Sentimentalitet kan være et uttrykk for medfølelse. Likevel, sentimentalitet kan også betegne en stemning der en gir seg hen til nyting av overflatiske følelser for følelsens egen skyld. Forstått på denne måten, kan sentimentalitet være en trussel mot sann medmenneskelighet og omsorg.

Filosofen Jon Hellesnes tar i boken Maska bak andletet (2002) et oppgjør med denne form for det sentimentale. Sentimentalitet er følelsemessig engasjement uten ”moralsk dømmekraft, utan sans for proposjonar”. Det er medfølende på en uforpliktende og overflatisk måte. Derfor går den godt i spann med moralsk latskap, sier Hellesnes. Den dyrker føleriet, men den vil aldri noen gang la seg binde eller forplikte av det som opprører en. Den har skinn av nærhet og omsorg, men uten å være det. Den dyrker øyeblikkets rørelse, blaffet av medlidenhet, men følelseskickene setter aldri spor, får aldri konsekvenser. Oscar Wilde er inne på dette når han sier: En sentimental person er en som ønsker seg gleden av å ha en følelse, men uten å måtte betale for den.

Sentimentaliteten etterligner den sanne sorgen, men uten å være det. Sentimentaliteten søker å forløse sine egne behov. Den kan bruke andres nød og ulykke som et utgangspunkt, men det er ikke den andres nød som er i sentrum for følelsen, men ens egne. Sentimentalitet har et fotfeste i virkeligheten, men forblir ikke der. Virkeligheten er bare et springbrett inn i egne følelser. Dette er trolig noe av bakgrunnen for at relativt uvesentlige hendelser kan utløse moralske følelser som på ingen måte står i forhold til hendelsen. Den stakkars katten som mister et øre idet den skulle spise noen matrester i en rusten blikkboks, blir løftet frem som et tåredryppende og sentimentalt avslutningsinnslag i Dagsrevyen.

Sentimentaliteten er ingen sann sorg, og den bærer heller ikke i seg den forløsende kraften som ligger i den sanne sorgreaksjonen. Sentimentaliteten konsumerer og forbruker vår følelsesmessige moralske energi på oss selv. Vi har ingen mental energi igjen den dagen vi virkelig skulle vært indignerte, der vi virkelige skulle vise moralsk engasjement. Vår evne til medfølelse blir ødelagt.

Senitmentaliteten ser ut til å kunne romme en annen, mer skremmende dimensjon, nemlig brutalitet. Hellesnes siterer Aksel Sandemose som sier at ”sentimentaliteten er søster til brutaliteten”. Mange brutale despoter har latt seg bevege til tårene av vakker musikk, samtidig som de lar mennesker bli drept uten at de fortrekker en mine. Få ting er mer skremmende enn når brutaliteten skjer under dekke av nærhet og omsorg. Det gjør også at det å forebygge eller endre denne type brutalitet er svært vanskelig. Utøvelse av vold er i en sentimental kontekst gjør en immun for den smerte den påfører andre. Så lenge en føler godt, er det også all grunn til å tro at en handler godt.

Det er altså grunn til å stoppe opp for den stigende sentimentaliseringen av det offentlige rommet vi er vitne til nå om dagen. Vi må ikke la oss lure til å tro at samfunnet er blitt varmere og bedre fordi mennesker gråter oftere på tv. I lys av Hellesnes sin innsiktfulle kritikk burde vi heller ta det som et faresignal, selv om en da i sentimentalitetens navn, straks vil bli regnet for et kaldt og kynisk menneske. Det får den tåle den som vil slå et slag for medfølelse med mer moralske, politiske og diakonale forankringer.