Tenkepause til tross, et tidligere innlegg kan kanskje være av interesse.

I kjølvannet av de alvorlige krisene som har preget det først tiåret av dette årtusenet, har kravet om bedre sikkerhet på alle samfunnsområder økt år for år. Reelle kriser kombinert med medienes utnytting av en mer uklar fryktfølelse ellers i samfunnet, forsterker behovet for trygghet. Det interessante er at den økte sikkerheten ser ut til å ha en uventet bieffekt, nemlig mer utrygghet.

Det paradoksale er at noe av den samme teknologien vi har utviklet for å gjøre samfunnet tryggere og enklere for folk flest, samtidig er den kraften i samfunnet som også har gjort alt mer uttrygt. Dette er den gamle fortellingen om Frankensteinuhyret på en ny måte. Den forteller om vitenskapens lengsel etter å kunne kartlegge og kontrollere fremtiden, men som i sin iver etter dette, skaper nye problemer, ofte større enn de som skulle løses. Frankenstein, slik vi kjenner han fra utallige skrekkfilmer, er en videreføring av den gamle middelalderlegenden Dr. Faustus. Han var den vitebegjærlige forsker eller alkymisten som i bytte for kunnskap og innsikt solgte sjelen sin til djevelen.

Prisen for kunnskap kan noen ganger være svært høy. Den morderen atombomben er et godt eksempel på tvetydigheten i det vitenskaplige arbeidet.  Faren er at løsninger en utvikler til slutt vender tilbake til dens skaper med ødeleggende kraft. Det er det nattlige øyeblikket da det livet en har skapt i laboratoriet, ikke lenger lar seg kontrollere.

Denne tvetydigheten inngår som et viktig element i de siste tiårets kriser. Utvikling av våpen og annen teknologi som skulle beskytte mennesker og nasjoner mot fremtidens trusler, er kommet på avveier og blir nå brukt mot det sivile samfunnet for nettopp å spre det som skulle forhindres, frykt og ødeleggelse. Fremveksten av velferdssamfunnet bygger på utnytting og utbytting av ressurser, noe som igjen truer den velstanden som var det egentlige målet. Økonomikrisen har også sine klare forgreninger inn i forfeilede strategier for å sikre seg selv mer vokster og velstand.

Selv om vi lever i en verden som objektivt sett er tryggere enn noen annen kultur før oss har klart å skape, er det som om vi i jakten på stadig mer sikkerhet og velstand er blitt vår egen farligste fiende. Dette er imidlertid ikke noe nytt, det minner om et sentralt aspekt ved de greske tragedier. Der er ofte noe av problemet at forsøket på å beskytte seg mot en fremtidig krise eller ulykke, samtidig er drivkraften i det som blir en enda større ulykke. Dette ser vi ikke minst hos Sofokles og i stykket Antigone (som nylig gikk på Trøndelag teater). Det er et utrolig interessant stykke som setter fingeren akkurat på ønske om et sikrere samfunn. Creon, kongen i stykket, setter til slutt alt over styr for å nå den høyeste grad av sikkerhet. Tragedien ender med at alt det som skulle sikres til syvende og sist går tapt i en hjerteskjærende tragedie der alle taper.

Tiden kalles derfor på en alvorlig besinnelse. Det paradoksale er at enda mer kunnskap langt på vei bare ser ut til å skape enda større problemer. Veien videre er derfor å kombinere kunnskap med en fornyet satsing på å utvikle gode holdninger og karakterer hos fremtidige yrkesutøvere. Det krever at høgskole og universiteter i langt større grad må arbeide med filosofiske, teologiske og estetiske fag. Tiden der en trodde at teknisk og teoretisk kunnskap alene skulle kunne sikre vår felles fremtid, er definitivt forbi. Blir det resultatet er vi i ferd med å ende der Creon med alle sine beste fortsett endte, i den absolutte tragedie.