Distansens betydning i et vennskapsforhold er ikke så ofte tematisert. Da ligger begrepsparet nærhet og vennskap lettere for hånden. Likevel, distanse har kvaliteter som nærhet ikke kan tilføre et vennskap. Det er om disse kvaliteter det følgende skal dreie seg om. Distanse nærer nemlig lengselen etter den andres nærhet, samtidig som den øker forståelsen av den andres betydning. På den måten er distanse noe av vennskapets forutsetninger. Vennskapets kall er da å slå en bro over denne distansen, sier den franske tenkeren Maurice Blanchot. Det er i den andres fravær at ønske om den andres nærhet fødes og økes. Styrken i nærheten betinger på den måten at en ikke alltid er nær. Det er så lett å tenke seg at det å alltid være tilgjengelig og nærværende er det avgjørende for vennskapets vokster. Nærhet er jo viktig, men der er i pendlingen mellom det ene og det andre at et varig vennskap lar seg opprettholde.
Distanse har også noe med fremmedhet å gjøre. En venn er en gave, ikke en eiendom. Den samme Blanchot bruker uttrykket en befriende fremmedhet for å understreke dette aspektet. Samme hvor godt en kjenner hverandre vil vennskap alltid etterlate seg noe som ikke helt lar seg forstå eller gripe. Selv den næreste venn har noe fremmendt over seg, noe som en ennå ikke har oppdaget eller lært å kjenne. Det er respekten for den andres frihet, ulikhet og fremmedhet som gjør vennskap til noe spennende og berikende som kan vare livet ut.
Denne befriende fremmedheten etterlater seg et mellomrom mellom venner som ingen av de to eier eller kan kontrollere. Det er dette mellomrommet at det blir plass for at kjennskap og nærhet kan vokse med årene. Er en som limt sammen, alltid, blir dette rommet borte. Vennskap innebærer da også en form for risiko. Å være venner er risikabelt. Men den som ikke kan leve med den usikkerheten, vil aldri kunne være en god venn. Siden en ikke kan eie eller kontrollere den andre, vil de bånd som holder en sammen måtte være av en annen kvalitet. Den befriende fremmedheten betinger nemlig tillit. Noe kan skje i den andres fravær som den første ikke forstår eller har del i. Deri ligger kimen til oppløsning av vennskapet. Men uten denne oppløsningens mulighet ville det sanne vennskapet ikke kunne bestå. Det er vennskapets sårbarhet som borger for dets ekthet. Distansen, den befriende fremmedheten er igjen nærhetens forutsetning.
Tett til distanse ligger også tausheten. Den markerer den andres ordløse nærvær. Tausheten er den lyttendes språk, den åpner en liten distanse i det nære. Tausheten er den respektfulle venting på den andre. Som å stoppe opp i motbakken for å vente på den andre, slik er den trygge taushets venting mellom venner. Det er i det ordløse nærværet at en smerte, et resonnement, en tanke får tid til formuleres slik at den kan nå frem til den andre.
Derfor , det er i den ordløse nærheten og den lengtende avstanden at vennskap gis en ny dimensjon. I vårt intimiserte og overkommuniserte samfunn har disse perspektivene lett for å bli borte og dermed også grunnlaget for den dype og ekte vennskapen.
