Evnen til kreativitet, til modning og følelsesmessig utvikling er i følge den engelske psykiater Donald Winnicott knyttet til mennesket evne til å være alene med seg selv. Evnen til å utholde seg selv og sitt eget selskap gjør det mulig å utvikle en trygg og selvstendig personlighet. Det å stenge ute informasjon, impulser og inntrykk som en til daglig bombarderes med, gjør at en kan holde det indre rommet i sitt eget liv åpent. I dette rommet skjer det nemlig noe som ikke kan skje i noe annet rom: En selvstendig kritisk og kreativ bearbeidelse av impulser og uttrykk utenfra. Det er her, i selskap med seg selv, at en har sjansen til å utvikle noe selvstendig, noe som ikke bare er en kopi av alle andres synspunkter og meninger. Det er også her at kreativiteten har sitt utspring idet egne indre bilder og fantasier får tid til å formes og utvikles. Et kreativt sinn krever tid for seg selv.

Dessverre synes det som om dette møte med seg selv i ensomhet bare blir vanskeligere og vanskeligere (se fredagskommentaren sist uke). Den siste vi ønsker å møte i døren er oss selv, alle andre oppleves mer spennende. For mange blir fraværet fra andre for skremmende. En orker simpelthen ikke lukke seg ute fra fellesskapet og den ytre påvirkning for å være alene med seg selv og sine egne tanker. Frykten for den indre stillheten blir for påtrengende, derfor åpner en kontinuerlig opp kommunikasjon, informasjon og underholdning.

Dersom vi på den måten aldri våger å gå inn til oss selv, utarmes vårt eget kritiske og kreative bidrag. Vår særegenhet, det unike som vi kunne gi tilbake til fellesskapet, fortaper seg i et forflatet og ensrettet uttrykk. Der en alltid må åpne døren på vid vegg for å få inn impulser utenfra, vil noe av ens egen kreative og skapende utviklingen stoppe opp. På den måten blir vi fort mennesker som hele tiden forlanger å bli stimulert og underholdt av andre. Når vi da møtes, har vi lite nytt og spennende og komme med. Ikke bare i det sosiale fellesskapet, men også i arbeidslivet. Skal vi ha noe å gi hverandre, må vi dra omsorg for å dyrke og respektere vårt eget bidrag og vårt eget potensial. Men det krever at vi våger ensomhet og stille tid. Vi må våge avkobling på en måte som gjør at vi ikke bruker hver ledig stund til å koble oss opp mot alle andre, enten det nå er via mobiltelefon, twitter eller facebook. Dersom dette ensomme rommet kontinuerlig fylles og invaderes, mister vi gradvis noe av oss selv.

 

Passivitet og lediggang, det å være frakoblet, blir i så måte en forutsetning for å ha noe å bidra med når en først er tilkoblet. I tråd med Winnicotts understrekning av det ensomme rommets betydning, har det ensomme og passive kvaliteter ved seg som ikke kan fås andre steder enn hos en selv. Hvilen, roen og ensomheten er en forutsetning for det aktive, skapende livet. Dersom ingen lenger ser betydningen av det å leve langsommere og dermed rydde et ettertankens rom i sitt eget liv, vil det ikke gå lenge før den kreative og nyskapende kraften i fellesskapet fortaper seg og bli borte. Utholder vi derimot vår egen ensomhet, kan vi på en nyskapende måte gjøre oss bruk av den enorme tilgangen som i dag finnes i form av kunnskap, informasjon og underholdning, til vårt eget og fellesskapets beste.