Forståelsen for kammens positive og byggende funksjon er på det nærmeste blitt borte i disse tider. Å bidra til en mer nyansert forståelse av skam, både som begrep og fenomen, er derfor av stor betydning etisk, så vel som politisk og pedagogisk.
I min oppvekst ble uttrykket «eier de ikke skam i livet» brukt om personer som grenseløst, hemningsløst og hensynsløst gjorde noe vont og ødeleggende mot andre eller mot fellesskapet. Å «eie skam i livet» speilet det motsatt, det var et modent menneske med gode etiske og moralske verdier og holdninger. Frykten for å gjøre noe skammelig, hadde en dempende og regulerende funksjon som virket beskyttende og kom andre til gode. En sunn skamfølelse bidro til å skape trygghet i fellesskapet og en respektfull omgangsform.
Denne positive forståelse av skammens funksjon finner vi spor av også i antikkens filosofi. Det er noe av disse skammens røtter vi i det følgende skal undersøke noe nærmere. Det greske ordet for skam, aidos, har noe det samme positive meningsinnholdet som jeg vokste opp med, men rommer samtidig noe nyanser som vi bør merke oss. I tillegg til skam kan ordet aidos også oversettes med respekt, ærefrykt, høflighet eller evnen til moderasjon
Den positive fremhevningen av skamfølelsen, i kombinasjon med respekt og ærefrykt, hadde menneskets sårbarhet som utgangspunkt. Det enkelte menneskets evne til å beskytte seg selv og andre mot angrep og trakassering, vil alltid være mangelfullt. I møte med skamløse mennesker, uten respekt og ærefrykt for andre, vil frihet, trygghet og selvrespekt være truet. Dette sammensatte skambegrepet var i antikkens samfunn en forutsetning for å bygge og trygge gode fellesskap, ikke minst i en tidlig fase i demokratiutviklingen.
Det som gjaldt den gang, gjelder like mye i dag. Det moderne mennesket, omgitt av all verdens politiske, medisinske og teknologiske nyvinninger, er like sårbart som antikkens mennesker. Dette merkes ikke minst i barndom og oppvekst, men også i tider med sykdom, kriser og andre utfordringer. I tider med svekket «forsvarssystem» er vi alle nådeløst prisgitt andres godhet og omsorg, men også andres innebygde etiske og moralske normer. Skulle disse rammene og grensene bryte sammen, vil vi være et lett bytte for andre å utnytte til egen vinning. Skamfølelsen virker et vern om vår egen sårbarhet.
Norbert Elias, han med boken om hvordan vi har utviklet et sivilisert samfunn, måtte selv flykte fra nazistenes herjinger i Tyskland. I denne boken fremhever han den nære sammenheng mellom råskap, bestialitet og skamløshet. Når skamfølelsen brytes ned, slik at det ikke lenger er noen grenser for hva man kan tillate seg å gjøre mot andre, så vil sivilisasjonen langsomt gå i oppløsning.
Mennesker som krysser våre grenser, som tar seg til rette i våre liv uten skamfølelse, bare drevet av egne lyster og behov, vil uten blygsel kunne krenke vår frihet og menneskelighet. Der skamfølelsen forvitret, der de indre mentale og moralske skrankene går i oppløsning, er den svake part utlevert til den sterkestes interesser. Hva kan dette gi meg av goder, hvilke fordeler kan du gi meg, vil fort bli det styrende prinsippet for de vurderingene som gjøres.
Sårbarhetens økologi i menneskelivet, det at vi på godt og vondt er utlevert til andre mennesker, krever et vern ikke noe lovverk eller etiske eller juridiske regeler fullt ut kan gi oss. Om ikke grensene og verdiene gjenspeiles i vår felles dømmekraft, i vår evne til å se den andre med respekt eller ærefrykt, vil selv de beste politiske og statlige kampanjer komme til kort.
Å bygge og trygge gode fellesskaper, enten det nå er i hjem, skole eller i det øvrige samfunnet, vil kreve en sunn skamfølelse. Troen på mere regler og juridiske bestemmelser, på stadig flere av livets områder, synes å være et sykdomstegn. Som om ikke det var nok, i et skamløst samfunn vil heller ikke forsoning, oppgjør og tilgivelse være særlig aktuelt. Den som krenker andres grenser og som forsyner seg av andres eller fellesskapets verdier, uten skam eller skyldfølelse, vil aldri føle noe behov for å be om unnskyldning eller tilgivelse. Hvorfor be om tilgivelse om jeg ikke kjenner et stikk av skam eller føler noen skyld for det jeg har gjort?
Skamløsheten frikjenner overgriperen og legger alt ansvaret over på offeret. Siden den skamløse ikke trenger skamme seg eller endre seg, vil det skamløse samfunnet bare bli kaldere og mer kynisk enn noen gang. Der vil mennesker som er såret av andres skamløse atferd, forgjeves vente på nåde eller gjenopprettelse av det som er ødelagt. Derfor er det viktig at den enkelte av oss, barn eller voksen, fortsatt eier skam i livet. Som den italienske dikteren Cesare-Pavese sier det, du er elsket den dagen du kan vise din sårbarhet, uten at den andre utnytter det til å vise sin styrke.