Profeten Jesajas budskap om at «et barn er oss født» er kjernen i juleevangeliet, sier Hannah Arendt, en av vår tids viktigste filosofer. Fortellingen om fødselsunderet i Betlehem avdekker fundamentet for denne verdens videre eksistens. Ikke bare Jesu fødsel, men et hvert barns fødsel, rommer i seg en ny begynnelse, et nytt håp for fremtiden. Fødselen, eller nataliteten som hun kaller det, er selve drivkraften i fornyelsen av en gammel og sliten verden. Juleevangeliet bærer i så måte med seg en frelsende, men på samme tid sosial, politisk, kulturell skaperkraft.

Den svenske trubaduren Cornelis Vreeswijk fanger Arendts anliggende på en eminent måte i sangen Turistens klagan:

När inga ungar längre finns är allting slut.
Vad är det då för mening om man står ut.
Visst har det blivit kaos I tidens lopp
Men, så länge det finns ungar så finns det hopp.

Vreeswijk vet at så lenge det fødes barn, så finnes det håp. Skulle fødslene opphøre, så ville alt være slutt.

Hva er filosofens og trubadurens budskap til oss i dag? De løfter begge frem barnet som et utgangspunkt for en bedre verden. En fødsel er en ny begynnelse. Dette blir ekstra tydelig idet Jesu fødsel samtidig er startpunktet for vår egen tidsregning – f.Kr eller e.Kr. Her er vi ved år 0, eller kanskje heller ved år 1, som da markerer overgangen fra den gamle til den nye verden, fra den gamle tid til den nye tid, fra Det gamle testamentet til Det nye.

I en slik ny begynnelse ligger kimen til menneskets frihet, sier Arendt. Barnet bærer i seg muligheten for endringer av det bestående. Fastlåste maktstrukturer og systemer som har holdt mennesker nede, utfordres i møte med barnet. Barnet i krybben, sammen med alle andre barn, bærer med seg et budskap om håp, fred og forsoning i kraft av sin egen fødsel.

Dette er likevel bare den ene siden ved det hele. Nykommeren eller den fremmede representerer samtidig en destabiliserende kraft, en kraft som kan forandre strukturer og systemer. Nykommeren ser verden med andre øyne enn de gamle, de som har vært i systemet lenge. I barnets nye blikk, i deres nye spørsmål, i deres nye måter å tenke og handle på, ligger det gjemt en frigjørende og nyskapende kraft. Nykommeren ser muligheter og løsninger der de gamle bare ser håpløshet og mørke. For makteliten der imot, de som nyter godt av stabilitet og av at alt blir med det gamle, vil nykommeren eller den fremmede kunne oppleves som en trussel mot den etablerte maktbasen.

Igjen ser vi hvordan juleevangeliet avdekker maktpolitiske aspekter ved vår egen eksistens. Frykten for den fremmede, for nykommeren, for barnet, gjør at makten i Herodes tilfelle, blir grepet av panikk.  Idet Herodes, lederen for den undertrykkende okkupasjonsmakten, får høre om stjernen som varsler en forstående fødsel, iverksetter han en massakre. Han dreper alle guttebarna under to år for å være sikker på at han har fått uskadeliggjort nykommeren eller den fremmede som truer hans etablerte maktposisjon. Den brutale maktutøvelsen fører til at foreldrene må flykte fra landet. De søker asyl i Egypt, for på den måten å berge seg selv og livet til guttebarnet.

Det spennende er at hendelsene i Betlehem på julenatt rekker oss fortolkningsnøkkler til å forstå vår egen tid,  vårt eget liv. I tillegg til budskapet om Guds nåde, forstått som at vi kan begynne på nytt igjen samme hvor galt det ellers har gått i livet, så rommer juleevangeliet klare politiske implikasjoner.  Herodes blir et speilbilde på politikere og politiske prosesser i vår egen tid. Vi kjenner igjen den samme frykten for nykommerne og de fremmede blant dagens politikere. Slik den fremmede Guds komme som et lite barn skapte panikk hos makteliten den gangen, så skaper fortsatt fremmede og nykommere usikkerhet hos den samme gruppen i dag.

Dette viser noe om hvor viktig det er at vi tar vare på julens egentlige budskap. Det eksistensielle og skjellsettende mysterium, at Gud ble menneske, er i ferd med å reduseres til et blekt bakteppe for en feiring på tomgang. Det Herodes forsøkte på gjennom sin brutale reaksjonsmåte, men mislyktes med, har vi med vår feiring indirekte bidratt til å fullføre.

Ved å glemme Arendt sitt sentrale politiske poeng, har vi gjort Jesusbarnet til en ufarlig og nusselig liten skapning, som verken virker fornyende eller er i stand til å frigjøre oss fra tidens undertrykkende krefter. I stedet har vi lært oss å lytte til et rent markedsliberalistisk «evangelium», der det frelsende og nyskapende budskapet er redusert til en ødeleggende kjøpefest, for oss og for den verden vi har fått oss overgitt.

Derfor er det viktig at skolegudstjenetene tas på alvor. Her kan barn og unge få høre de gamle tekstene,for på dem måten å komme i kontakt med den nådefulle, sosiale og politiske sprengkraften som finnes juleevangeliet, og som Hannah Arendt så sterkt minner oss om i sitt forfatterskap.

God jul og godt nyttår til alle lesere!