En arrogant leder vil kontrollere alle, men sliter med å kontrollere seg selv. Denne påstanden er utgangspunktet for denne ukens fredagskommentar. Arroganse kan i mange tilfeller kompensere for indre rådløshet og usikkerhet. Egen svakhet ikler seg et handlekraftig og sikkert ytre. Dette er en skjør og lite byggende posisjon som rommer en lang rekke problemer, både for en selv som leder og for omgivelsene. Det å kikke arrogansen i kortene for å se hvilke trekk og mekanismer den kan skjule, er viktig, ikke minst fordi noen hver av oss lett kan falle i denne fellen.

Bruk av arroganse som skalkeskjul for indre usikkerhet hemmer byggende fellesskapet med andre. Den arrogante fremstår som selvstendig, selvsikker og kontrollert. Selvgodheten holder andre på en armlengdes avstand og hindrer innsyn i den faktiske situasjonen. Arroganse kan ofte fungere som et kjølig og beskyttende omsalg rundt et lite, usikkert og såret ego. Selv noen av tidens mest mektige statsledere kan være blant disse.

En slik beskyttelsesstrategi kan være effektivt på kort sikt, men genererer i lengden en lang rekke nye problemer. Et av disse er isolasjon, ensomhet og en utarming av dømmekraften. En leder som kompenserer indre usikkerhet med arroganse og hovmodighet, vil fort svekke egen dømmekraft og årvåkenhet. En hver leder er avhengig av et så godt informasjonstilfang som mulig. En ydmyk villighet til å lytte til andres vurderinger, vil i de fleste tilfeller være en forutsetning for godt lederskap. Det er nettopp noe av denne villigheten den arrogante mangler.

Denne manglende evnen til å lytte, undergraver sakte men sikkert lederens egen maktbase. Frykten for å bli avslørt som rådvill og usikkerhet, gjør at en hele tiden må fokusere på seg selv og sitt eget private forsvarsverk. En nærsynt og selvsentrert holdning forsterker på den måten arrogansens isolerende og oppløsende kraft. I denne prosessen blir en blind for andres behov og bidrag. I tenkning, vurdering og handling blir en enøyd og trangsynt.

En arrogant leder vil kontrollere alle, men sliter med å kontrollere seg selv. Til hovmodets vesen ligger det også å omgi seg meg medarbeidere som kan bekrefte inntrykket av kontroll. Dette gjøres ved å løfte frem kollegaer som bejaer og bekrefter lederen i et og alt. På den måten forstummer kritiske og ærlige stemmer som kunne bidra til å justere kursen på en konstruktiv måte. En slik konstruktiv kursjustering uteblir, ikke ut fra det som gagner fellesskapet og organisasjonen, men ut fra det som gagner den hovmodige leder. Lederens sårbarhet blir viktigere å beskytte, enn fellesskapets beste.

Gjennom hele historien finnes det et utall av fortellinger om hovmodets og arrogansens triste endelikt. Det som i første omgang virket så trygt og selvsikkert, viste seg i det lange løp å romme mest tomhet og forfengelighet. Hovmod står for fall.

Svaret på arrogansen og hovmodets problem ligger ikke å dyrke eller hylle usikkerheten. En leder må fremstå med trygghet. I en slik trygghet ligger det likevel en erkjennelse av egen svakhet. Denne erkjennelsen virker på en positiv måte åpnende for andres innspill. Styrken hos lederen hviler derfor ikke i å fortrenge egen svakhet, men i det å erkjenne den og på den måten gjøre seg åpen for fellesskapets styrke. Slik sett er den erkjente svakheten hos en leder paradoksalt nok en døråpner inn til fellesskapets eller organisasjonens samlede styrke. Mens arroganse innbyr til svakhet, vil en ærlig omgang med egen svakhet være en invitasjon til en fornyet styrke.