Det er ikke bare biene som har et hemmelig liv, det har også arkivarene. Mens bien og blomsten lever sitt frie elskovliv i vakre og fargesprakende omgivelser, er arkivarens hverdag omgitt av hyllemeter med gamle støvete bøker, bokser og fordums glemte dokumenter. Men det er her, inneklemt mellom tårnhøye stabler av skrifter som aldri mer får se dagens lys, at vi finner sivilisasjonens glemte vugge.

For å trenge dypere inn i denne fortrenge hemmeligheten, må vi gå en omvei om en av antikkens mange skapelsesmyter. Teksten som setter oss på sporet arkivarens betydning for humanitet og menneskelighet, finner vi i et av Aiskylos skrifter om Prometheus, den greske titanen som i sin tid stjal ilden fra gudene for å gi den til menneskene.

Her avdekkes, ikke blomsterstøvets, men arkivstøvets fruktbare betydning for humanitet og menneskelighet. I lys av denne teksten demrer det for oss hvorfor ordet arkiv og arkivar kommer fra det greske arkhe som betyr begynnelse eller startpunkt. Arkivarens arbeidstittel finner vi ikke overraskende også i Johannesevangeliets første vers, i begynnelsen var Ordet, en arkhe …

Aiskylos tar oss tilbake til en tid før noen arkivar ennå hadde sett dagens lys. En gang vandret menneskene hvileløst omkring uten å finne trygghet noe sted. Uten klær og uten noe sted å finne hvile, pisket vinterens hagl og snø nådeløst mot deres nakne kropper. Om sommeren ble de utsatt for solens like nådeløse stråler. Tørst og skremmende feberfantasier herjet i kropp og sinn. Bare noen kalde og mørke huler i jorden gave en midlertidig lindring og beskyttelse.

De hadde ingen kunnskap om jakt og fiske, ingen kunnskap om dyrking av jorden eller temming av de ville dyrene. Ingen forstand på medisiner som kunne kurere deres feberhete kropper. Uten språk kunne de heller ikke gi hverandre hjelp eller bygg et felles samfunn. Isolerte, språkløse og nakne som de var, husket de ikke fortiden og kunne derfor heller ikke planlegge for en bedre og sikrere fremtid.

Det er akkurat på dette punktet at arkivaren kommer inn i bildet. Prometheus gav nemlig mennesket evnen til å lagre informasjon i et arkiv, et sted der fortiden kunne huskes slik at fremtiden kunne forandres og forbedres. Historiebevissthet er altså fremtidens forankring og forutsetting. Arkivets dypeste hemmelighet er at det representerer en kollektiv hukommelse. Gjennom en slik hukommelse kunne menneskene smått om senn lære av fortiden, av det som gikk galt og det som gikk godt. Et hvert møte med uforutsette hendelser og fenomener kunne nå dokumenteres. På den måten kunne det gjøres et bedre og mer informert forsøk neste gang det samme skjedde. Menneskets viktigste kamp mot de nådeløse og tilfeldige krefter og makter i tilværelsen, er derfor menneskets kamp mot glemselen, for å side det med den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera.

Arkivaren med sitt arkiv gjorde det mulig å gjøre fremskritt innenfor religion, teknologi, språklæring, medisin, jordbruk, temming av de ville dyrene, skipsbygging, navigering, værmelding, matematisk kalkuleringer og tekniske beregninger. I sum, all den byggende og kultiverende aktiviteten som bærer og vedlikeholder vår felles sivilisasjons. I rammene av denne byggende og tryggende verden er det da at menneskene kan leve et anstendig og verdig liv.

Derfor er arkivaren og dens arkiver så viktige for oss mennesker. Uten en kollektiv hukommelse rammes vi av en kollektiv demnes, et ødeleggende hukommelsestap, som på kort tid vil undergrave hverdagens bærende strukturer og betingelser.

Derfor bør vi i dag løfte frem arkivarer i alle land og gi dem den hyllest de fortjener. De på sin side skal få børste av seg støvet og nyte bifallende blikk og vår varme hyllest. På samme måten som vi har fått øynene opp for bienes betydningsfulle hemmelighet, bør vi nå få øynene opp for arkivarens skjulte og bortgjemte, men likevel så betydningsfulle nærvær. Arkivaren er for menneskene det biene er for blomstene, kan det bli mer sexy?