Konsumsamfunnets logikk synes å invadere alle nivåer innenfor dagens pedagogiske verden. Universitets- og høyskolesystemet synes ikke å være noe unntak. I flere sammenhenger fremstår studentene mer og mer som kravstore og bortskjemte konsumenter som forventer å bli matet med det enkel og lett forståelig kunnskap, gjerne komprimert til kopierbare PowerPoint presentasjoner i lekre farger (som dessverre ofte mangler både power og point). I dette systemet tåles utrolig lite friksjon og usikkerhet. Siden en har betalt semesteravgift vil en ha seg frabedt den treghet og motstand som for tidligere generasjoner var en naturlig del av det store dannelsesprosjektet. Dette påvirker i neste omgang de ulike lærestedene til enda mer tilrettelegging og tilpassning. I seg selv ikke galt, men det blir galt om det drives av frykten for ikke å behage studentenes konsumerende holdning til kunnskap.
Den reflekterende Sokrates
Det gamle latinske ordtaket per aspera ad astra eller gjennom motgang til stjernene speiler det strevet Seneca og generasjoner før oss opplevde i sin søken etter ny kunnskap og erkjennelse. Aspera rommer meningsnyanser som ruhet, ujevnhet, uvennlighet, barskhet, besværlighet, altså det stikk motsatte av den friksjonsfrie læringsprosessen som forventes av mange studenter i dag. Det harmoniske, glatte, enkle, lettfattelige og ikke minst pensumrelevante står sentralt oppført på handlelisten over det som en gjerne vil putte i sin akademiske handlekurv.
Universitetenes hurtigmattilbud omdanner det akademiske fordøyelsessystemet. Mens drøvtygging tidligere har vært en slags akademisk idealdyd, ligner dagens akademiske fordøyelsessystem mer system tilhørende dyreslag lenger nede i næringskjeden. Lett fordøyd kunnskap spres i store mengder utover de utallige mappe- og eksamensinnleveringene som studieåret er så fullt av.
Mitt poeng er at det er nødvendig å korrigere tidens forståelse av læring som noe som til en hver tid skal være relevant, underholdene og lettfordøyelig. Læring er
Kua - en drøvtygger
en ofte langsom og krevende prosess, det tar tid å lære. En kan ikke bare legge seg på ryggen og forlange at lærere skal mate en med relevant kunnskap. Tvert om, kunnskapstilegnelse krever tålmodighet, utholdenhet og selvdisiplin. Fantes det en enkel vei til kunnskap ville den nok vært funnet for mange tusen år siden. Det at vi i dag tror oss å ha funnet denne snarveien, og at vi derav forfører en oppvoksende slekt med den tanken at kunnskap enkelt kan lekes inn i unge kropper, er på mange måter et svik mot den oppvoksende slekt.
Kunnskap er en god bør å bære, men det krever krefter å løfte den, noe det store kunnskapsløftet ikke helt synes å ha tatt høyde for. Dersom ikke det intellektuelle muskelsystemet trenes til å tåle dette løftet, blir fremtidens yrkesutøvere heller ikke i stand til å ta de krafttakene som en kompleks og uoversiktlig verden vil utfordre nye generasjoner på.
