Bjørk i storm, J.C. Dahl (1849).

Livet er ikke alltid like lett. I møte med sykdom eller andre former for motstand, motgang eller konflikter, kan det røyne på for noen og en hver, særlig når ingen opplagt løsninger er i sikte. En må bare bli stående i det, ofte alene. Evnen til å tåle ubehag og smerte, uten å gi opp eller bukke under, kalles i litteraturen for resilience. Det kan oversettes med utholdenhet. Det betegner en form for livsmot, livskraft eller robusthet som gjør at en tross påkjenningene likevel kommer gjennom det hele. En evner å stå i det.

Resilience, som et slik stå i det – begrep, er mest kjent fra psykologisk litteratur, men har sitt utspring i en helt annen sammenheng. Utgangspunktet var ingeniørenes testing av styrken på ulike materialer. For å finne ut hva materialet til den enkelte komponenter kunne tåle, hvor sikre de var i bruk, måtte de utsettes for trykk-, støt- og strekktekster. Målet var at komponenten etter å ha blitt satt på de vanskeligste og hardeste prøvene, likevel skulle være i stand til å gjenvinne sin opprinnelige form og funksjon. Materialet som ble testet ville aldri være uberørt av prøvelsene, men det var heller ikke målet. Målet var at det kunne hente seg inn igjen og likevel bidra til den funksjonen den skulle tjene. Ja, i enkelte sammenhenger ble materialet som skal brukes på vanskelige steder, utsatt for ekstra prøvelser for på den måten tåle enda større påkjenninger. 

Denne tematikken ble så overført til menneskets tåleevne under sterke påkjenninger. Her ble resilience eller motstandsdyktighet brukt på menneskets evne til å tåle store prøvelser og likevel kunne vende tilbake til et fungerende liv i etterkant. I dette lå det ikke et ideal om ubevegelighet eller upåvirkelighet. Under press ville også det menneskelige «materialet» oppleve oppløsning og endring. Prøvelser og problemer vil alltid forandre noe av våre tanker og følelser, våre verdier og hva vi opplever som meningsfullt eller håpsbærende i møte med fremtiden. Dette til tross, noen av de bærende menneskelige strukturene vil likevel vise seg å være intakte, selv om de ikke er uberørt av det hele.

Det paradoksale er at sammenbrudd eller oppløsning nettopp er noe av kjernen i tåleevnen. Det å stå i det er altså ikke å stå som en ubevegelig eller upåvirkelig påle. Det å stå i det er som å være vinger på et fly. De er laget av et materiale som er fleksibelt nok til å tåle selv den mest ekstreme turbulens. Uten evnen til å gi etter, bli bøyet og slitt under press, vil hele strukturen i flyet knekke sammen. Fasthet, resilience, det å stå i det er derfor en kombinasjon av fasthet og fleksibilitet, av hardhet og mykhet. Det er denne kombinasjonen som fører en gjennom selv de største og mest turbulente perioder i sitt liv.

Mykheten, de delene av oss som lettes bøyes og påvirkes under trykk og store påkjenninger, inngår da som helt avgjørende komponenter i vår egen motstandsdyktighet. Det myke, det fleksible som mest påvirkes i situasjonen, er samtidig også det stoffet i oss som gjør at vi etterpå gjenvinner formen på livet. Få ting tåler mer trykk enn en myk gummiball, dens mykhet gjør at den gjenfinner noe av sin form i etterkant, når trykket letter. Det samme skjer ikke med et jernstykke, det har ikke denne gjenvinnende mykheten i seg.

Smerte og motstand, depresjon og fortvilelse, vil alltid merke og forandre oss. Likevel, med respekt for menneskets mykhet, som også er årsaken til vår sårbarhet, kan vi likeve bevare vår menneskelighet og verdighet. Sofokles, en av de største greske dikterne, sier det så treffende i skuespillet om Antigone: Det er de mykeste og mest sårbare trærne som reiser seg igjen langs elven etter at storflommen har lagt seg. De store, sterke og stive, de som ikke ble bøyd, som ikke gav etter, de ble liggende som rotveltede trær i etterkant av flommen.

Det å stå i det er derfor ikke å stå i det som en upåvirkelig og ubevegelig stokk, men å kunne innrømme sorgen, savnet og fortvilelsen. Innrømme at det gjør vondt, at det tar på, at det knaker og braker i livets etablerte strukturer. Likevel, i innrømmelsen av egen svakhet åpnes det for en ny type styrke. Innrømmelsen åpner opp for andre, men også for seg selv. En kan motta seg selv og den ytre hjelpen uten å oppleve det som svakhet eller et nederlag. Da blir merkelig nok ens svakhet, ens mykhet, samtidig kjernen i ens egen styrke. Svakheten gir den gjenvinnende styrken som gjør at en makter å stå i det, lenge.